header

Hjem Aktuelt
Aktuelt
Fosterforeldre vil ha «norske» barn Skriv ut

En av tre fosterforeldre:

Fosterforeldre vil ha «norske» barn

Jorid Midtlyng kan ikke garantere at minoritetsfamilier behandles som andre.

En av tre fosterforeldre sier nei til å ta imot barn som ikke har norsk bakgrunn. Tingretten fastslår at rettssikkerheten til minoritetsbarn kan være truet.

MARI K. BY RISE / LAJLA ELLINGSEN Publisert: 29.03.2011 - Endret: 04.04.2011

I dag forteller Adresseavisen historien til Omer (10), som vokste opp med sin narkomane far, traumatiserte mor og søsken som etter beste evne forsøkte å ta vare på ham. Barnevernet brukte flere ganger familiens kulturelle bakgrunn som argument for ikke å flytte Omer ut av hjemmet. Da barnevernet til slutt bestemte seg for å overta omsorgen for gutten, fastslo tingretten at de hadde ventet for lenge – og at innvandrerbarn må ha samme rettssikkerhet som etnisk norske barn.

Når Bufetat (Det statlige barnevernet) skal rekruttere fosterforeldre, blir familiene spurt om de kan tenke seg å ta imot barn som ikke er etnisk norske. En av tre svarte nei i 2010. I 2009 sa så mange som halvparten at de ikke ønsket å ta imot barn med en flerkulturell bakgrunn.

Minoritetsbarn blir dermed tapere i fosterhjemskøen. De må vente lenger på fosterhjem enn «norske» barn.

Seniorrådgiver i det statlige barnevernet, Tone Nordby, sier de sliter med å finne fosterforeldre for disse ungene – samtidig som behovet er stort:

En av fire barn som trenger fosterhjem, har minoritetsbakgrunn. Samtidig som bare fem prosent av alle fosterhjem har voksne med flerkulturell bakgrunn.

Adresseavisen har bedt det statlige barnevernet om tall på hvor lenge disse minoritetsbarna må vente, men dette har ikke barnevernet oversikt over.

- Rasister avvises

– Du kan trygt si vi har utfordringer på dette feltet, sier seniorrådgiver i det statlige barnevernet, sier Tone Nordby.

– Voksne med klare rasistiske synspunkt, blir avvist som fosterforeldre, da er de ikke åpne og romslige nok til å ta et slikt ansvar.

Problemene med å finne fosterhjem for disse innvandrerbarna, gjør at myndighetene vegrer seg for å ta ut unger som opplever omsorgssvikt fra sine biologiske foreldre.

–Vi må vurdere barnets beste, og det er alltid slik at barnet taper noe på å flytte, og vinner noe. Faren for at disse barna mister mye, er enda større fordi de kommer til familier med en helt annen bakgrunn. Men disse minoritetsbarna har samme krav på vern som alle andre barn, understreker Eva Sjaastad som leder Fylkesnemnda i Trøndelag.

Det er disse nemndene som beslutter om foreldrene skal fratas omsorgen for sine barn.

- Grunnleggende fremmedfrykt

Kommunaldirektør Jorid Midtlyng i Trondheim, som er toppsjef for det kommunale barnevernet, sier hun ikke kan garantere at minoritetsfamilier behandles likt med andre.

– Men det jobbes veldig for å sørge for at de får samme rettssikkerhet.

– Hva synes du om at en tredel av fosterfamiliene ikke vil ha minoritetsbarn?

– Vi er opptatt av en god match mellom barn og fosterhjem, men vi må ta utgangspunkt i fosterfamiliens holdninger, kompetanse, livssituasjon og ståsted – og det er naturlig at noen er usikre på om de takler et flerkulturelt barn. Det kan skyldes en frykt for det som er fremmed, men jeg vil ikke kalle det rasisme.

– Med så mange som ikke vil ha minoritetsbarn, samtidig som bare fem prosent av fosterhjemmene er minoritetsfosterhjem, så havner disse barna langt bak i køen?

–Dette er et statlig ansvar, og en av de største utfordringene vi har. Vi er et flerkulturelt samfunn, og det mangfoldet må også prege barnevernet. Mangfoldet må også innebære at vi alle kan leve med at fosterbarn og fosterfamilier har forskjellig kulturell bakgrunn.

 

 
Barnets stemme borte i egen sak Skriv ut

I sin masteroppgave ved NTNU, gikk leder av barnevernvakta, Berit Skauge, gjennom hundre barn sine mapper for å lete etter deres stemme. Resultatet var nedslående. Foto: Kjell A.Olsen

I 70 prosent av barnevernssakene finnes det ikke spor av at saksbehandler har snakket med barnet selv, viser oppsiktsvekkende tall.

LAJLA ELLINGSEN / MARI K. BY RISE - Publisert: 11.04.2011 kl. 06:30 / Endret: 11.04.2011 kl. 06:43

Lovverket har fastslått at barn, også de fra 7 til 12 år, skal høres i sin egen barnevernssak.

Berit Skauge, leder av barnevernsvakta i Trondheim, og med 25 års fartstid i barnevernet, ønsket å finne ut om de faktisk blir det. Hun forsvarte nylig sin masteroppgave, «Er det noen som vil høre på meg», ved NTNU. Hennes hypotese var at barns stemme er litt tydeligere enn tidligere, men ikke mye. I stedet fikk hun et nedslående resultat: Hun fant at barnet i enda mindre grad enn tidligere blir informert og tatt med i sin egen sak.

Gikk gjennom 100 mapper

Måten Skauge har målt dette på, er ved å gå gjennom saksmappene til hundre barn. Hun har undersøkt så mange som 50 mapper i år 2000 og 50 mapper i 2009.

Alle barna hun så nærmere på, var mellom syv og tolv år. Det er ikke tilfeldig: I 2003 ble barneloven endret slik at også barn i denne aldersgruppen skulle informeres og gis anledning til å uttale seg, før det tas avgjørelser for dem. Lovendringen burde dermed blitt gjenspeilet i 2009-mappene. I stedet finner Skauge at i så mange som 70 prosent av sakene, kunne det ikke spores en direktekontakt mellom saksbehandler og barn.

Sammenlignet med år 2000 er det en dramatisk nedgang. I år 2000 kunne en ikke spore kontakt i 40 prosent av sakene.

– Det er et veldig stygt tall. Det er en stor bevegelse i feil retning og jeg kjenner at jeg får en klump i magen, sier den erfarne barnevernsarbeideren.

For å forklare funnet, organiserte Skauge en fokusgruppe med seks ansatte i barnevernet.

– Deres opplevelse er at de snakker mer med barna enn tidligere. Og det er riktig at barn omtales mer i 2009 enn i 2000. Men deres egen stemme, synes i svært liten grad. Kanskje er noe av forklaringen at vi som barnevernsarbeidere selv mener at vi har et barneperspektiv. Men at det vi kaller barneperspektivet egentlig er det vi voksne mener er barnets perspektiv, undrer Skauge.

Tenk om noen...

Det er altså den direkte deltakelsen fra barnets side som i størst grad er fraværende. Dette er i stor kontrast til det som er uttalt politikk fra politiske myndigheter, hvor det slås fast at barnets stemme skal ha behørig vekt.

–Dette er noe som har engasjert meg siden jeg begynte i barnevernet. Vi må bli bedre til å kommunisere med barn. Tenk om noen virkelig hadde snakket med barna i Alvdal.

Hva som måles

Skauge sier at hun ikke har alle svarene på hvorfor utviklingen har vært så negativ. Informantene hennes gir henne noen indikasjoner. Én viktig årsak er omorganiseringen av barnevernet i Trondheim hvor saksbehandleren sitter i forvaltning og bestemmer hvilke tiltak barna skal ha, og mottar rapporter fra tiltaksenheten.

– Det blir en mer byråkratisk jobb enn tidligere. I det nye barnevernet er det tiltaksplaner, tidsfrister, utredningsfrister. Det er mye bra med dette. I mappene ser jeg at det er mer sammenheng mellom det som er definert som et problemområde og tiltaket som velges.

I 2000 kunne det stå lange referater, uten at man skjønner hvor det bærer. I 2009 flyter det mindre ut, og avgjørelsene tas raskere. Problemet er at det er større fokus på at ting er gjort, enn hvordan det er gjort.

Slik jeg tolker mine informanter er det mer fokus på gjennomføring enn innhold. For å si det på en annen måte: De blir ikke målt på hvor gode de er til å ivareta et barn. Verken hvordan de kommuniserer med barnet, eller hvordan de handler. De leverer produkter i form av tidsfrister og tiltaksplaner, men jeg frykter at vi har mistet noe på innhold.

Slitsomt og krevende

De såkalte tiltaksplanene er et eksempel.

–Tiltaksplanene er svært overfladiske. Måten barnet er beskrevet på, gir meg ikke noe bilde av barnet, det er alt for generelle vendinger. Dessuten er de like fra det ene året til det andre. Det er egentlig lett å skjønne: Å lage en tekst som er nær den du skriver om, tar tid.

Skauges informanter sier at kravet fra rådmannen er at jobben skal gjøres innen fristen, mens kvaliteten på arbeidet ikke vurderes: Det er slitsomt og krevende at det er slik, sier de.

Fast plass for barnet

Skauge har også en annen teori om hvorfor barnets stemme ikke høres i tilstrekkelig grad: Hvis man likevel ikke har tenkt å ta barnets mening inn i vurderingen av en barnevernssak, kan det føles nytteløst å etterspørre den. Lar man være å snakke med dem, behøver man heller ikke i så stor grad ta hensyn til det de mener.

– Skal man ta dem på alvor, kan det hende det ikke passer med det man selv tror er riktig, og det kan føre til merarbeid. Min erfaring er imidlertid at barn har mye å bidra med.

– Du mener at deres deltakelse har gitt bedre løsninger?

– Ja, det mener jeg. Men da må man tørre å være direkte, tørre å høre det ungene har å si.

Skauge foreslår en løsning på hvordan barnets stemme skal ivaretas bedre. Hun mener at barnets stemme bør bli hørt i en egen del av journalen.

– Det kunne ha løftet frem at barnets meninger også skal innhentes og nedfelles skriftlig.

 
Barnepsykiatriens utfordringer Skriv ut

Barne- og ungdomspsykiatrien har vokst de senere årene, og fremstår som en selvstendig disiplin. Den står ikke lenger i skyggen av voksenpsykiatrien, men utfordringene er fremdeles mange. Flere leger, styrking av det tverrfaglige samarbeidet og økt involvering av spesialistkandidatene er noen nødvendige tiltak for å nå måltallene.

S H Larsen

http://www.tidsskriftet.no/index.php?seks_id=2065349

Barnepsykiaterne representerer en liten, men raskt voksende gruppe kolleger som frem til nå har hatt lav status innen legeyrket. Til tross for at antallet er økende, slutter flere allikevel etter kort tid i feltet slik at spesialistandelen ikke øker raskt nok. De fleste leger som søker seg til barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) er nyutdannede kvinner. Det er sannsynligvis både fagets innhold, arbeidets organisering med forholdsvis lav vaktbelastning, og muligheten til tverrfaglig arbeid som gjør fagområdet attraktivt for kvinner. Spesialiteten har siden midten av 1980-årene og helt til 2008 vært den eneste spesialitet med en kvinneandel på over 50 % (1, 2).

Jeg har arbeidet i barne- og ungdomspsykiatrien de siste 15 årene, etter en karriere som bedriftslege og allmennpraktiker. Dette fagområdet er både spennende og meningsfylt. Imidlertid har underskudd på kolleger medført lite tid til særlig annet enn «brannslukking» når det gjelder pasientarbeid og veiledning av utdanningskandidater. Dette har gått ut over muligheten til å utføre andre oppgaver som forskning, fagutviklingsarbeid osv.

Barne- og ungdomspsykiatriens praksisfelt
Vi barne- og ungdomspsykiatere møter som oftest nyhenviste pasienter med «usminket» symptomatologi, i den forstand at dette er pasientenes første kontakt med psykiatrien. De fleste henvisningene omhandler til dels uklare symptomer og tegn på psykisk lidelse eller utviklingsavvik. Majoriteten av pasientene er over sju års alder, med et tyngdepunkt rundt ca. 10–11 år for guttene og 14–16 for jentene (3). Den polikliniske virksomheten utgjør mer enn 90 % av driften, langt mer enn i voksenpsykiatrien. De hyppigst forekommende henvisningsgrunnene er hyperkinetiske forstyrrelser og atferdsvansker, som utgjør 30 % (3). Deretter følger utviklingsforstyrrelser og emosjonelle vansker, tilknytningsforstyrrelser og angst/depresjon og tilpasningsvansker. På sengepostene ser bildet noe annerledes ut, med høyest forekomst av depresjoner, suicidalitet og selvskading, spiseforstyrrelser, debuterende psykosetilstander og bipolare lidelser. Ungdom i alderen 14–17 år utgjør den største gruppen av innlagte pasienter (3).

I BUP-feltet forebygger, diagnostiserer og behandler vi psykiske lidelser og avvik hos barn og ungdom. Tidlige tegn på alvorlige problemer som følge av relasjonsskader, autismespekterproblematikk, debuterende schizofreni og bipolare lidelser kan være diffuse og vanskelig å diagnostisere. Dette gjør at utredningsarbeidet ofte er tidkrevende, og må foregå på indirekte og tverrfaglig vis. En grunn til at leger i så liten grad tidligere har valgt barnepsykiatri kan være at faget har virket mer utydelig både med hensyn til diagnostikk og behandling enn andre spesialiteter. Nå er det større vekt på evidensbaserte metoder, og vi har fått mer kunnskap om hjernen og om barns utvikling. Denne styrkingen av fagets biologiske substans har også styrket legenes plass i feltet.

En selvstendig disiplin
I Norge er det nå i prinsippet tre grener innenfor psykiatrifaget – Psykiatri (for voksne), Barne- og ungdomspsykiatri og Rus og avhengighetsmedisin – som er under behandling i direktorat og departement med tanke på formell godkjenning. Psykiatri fremstår som den klart dominante og mest «utvokste» grenen, og har i dag ca. 1 180 yrkesaktive spesialister under 70 år, mot barne- og ungdomspsykiatriens ca. 230 (4). Inntil for noen år siden har det vært få barnepsykiatere, og disse har strevd med å finne sin plass og sitt faglige ståsted på en likeverdig måte i forhold til kolleger i voksenpsykiatrien. Voksenpsykiatrien har utgjort en atskillig større gruppe og deres legegruppe har ofte vært enerådende i psykiatrifeltet. Det er mye som bør samle oss, men også mye som er forskjellig. Bl.a. må barnepsykiaterne arbeide mye indirekte i forhold til pasientene og forholde seg mye til de voksne rundt barnet. Familien og dens nettverk, fastlege, lærere, PP-tjenesten, barnevern, idrettsledere etc. må ha god innsikt i barnets særskilte vansker og hjelpebehov for at utredning og behandling skal kunne gi resultater. BUP-arbeidet må derfor siktes inn på både barnets symptomer og generelle funksjon og den evnen de nære voksne har til å støtte opp om tiltakene.

Ved opptrappingen av barne- og ungdomspsykiatrien tok man høyde for at 5 % av gruppen barn og unge under 18 år skulle få et tilbud (3). Hvis vi regner at barne- og ungdomsgruppen utgjør om lag en firedel av Norges befolkning, blir antall behandlingstrengende barn og unge på landsbasis 50 000. I tillegg kommer de som bor i flyktningmottak som til nå ikke er blitt tilstrekkelig prioritert, men som gjerne har et stort behov for helsehjelp. Særlig gjelder det de som blir boende lenge i mottakene eller som har vært utsatt for overgrep og/eller traumer. Psykisk sykelighet hos barn og unge i mottak er generelt større og mer alvorlig enn for de fleste som henvises til barne- og ungdomspsykiatrien (5).

Ressursbruk
God tilgang på BUP-tjenester til minst 5 %  av alle barn og unge i Norge er noe som ennå ikke er realisert flere steder i landet. Manglende måloppnåelse er stadig gjenstand for oppmerksomhet og bekymring, både innad i BUP-enhetene, fra myndighetenes og fra sykehusledelsens side. Samtidig som opptrappingsplanen har ført til at flere får hjelp, har det også vært en økning av antall tiltak per pasient (6). Sistnevnte måltall ønsker myndighetene å redusere for å nå enda flere barn, noe som vekker mye diskusjon innad i de enkelte enheter med tanke på faglig kvalitet. I motsetning til i BUP-sektoren er det i voksenpsykiatrien ikke satt opp måltall for hvor mange pasienter som skal behandles per saksansvarlig. Er myndighetene ikke like bekymret for ressursbruken i voksenpsykiatrien? Hadde vi hatt sammenliknbare tall for antall behandlede pasienter per saksansvarlig og for antall tiltak per pasient i henholdsvis voksenpsykiatrien og BUP-feltet hadde det vært lettere å avveie den totale ressursfordelingen mellom dem.

Hvorfor er det vanskelig å nå 5 % dekningsgrad mange steder selv etter at BUP-feltet er ferdig opptrappet? En mulig grunn kan være at enheter som var lavt dimensjonert i forhold til folketall før opptrappingsplanen, fortsatt er små relativt sett, mens de som var store, er blitt enda større. Dessuten har desentralisering og oppstart av nye enheter medført en «uttynning» av den lille gruppen erfarne legene som fantes innenfor et geografisk område. Det hjelper lite å utvide staben ved poliklinikkene med annet personell i stedet for leger for å få opp produktiviteten, fordi psykologer, sosionomer med flere ofte genererer enda større behov for legespesialister. Det er altfor få legespesialister i BUP-feltet (7). Mitt inntrykk er dessuten at spesialistene er fordelt noe ulikt i forhold til befolkningsgrunnlag mellom sykehusene, og når det gjelder geografisk plassering av hjemler for privat praksis.

Legesituasjonen før og nå
Det har vært ambivalens både i fagfeltet og hos myndighetene når det gjelder vilje til å rekruttere barnepsykiatere i BUP-feltet. Rollen er blitt veid i forhold til andre profesjoner i feltet, som psykologspesialister, kliniske sosionomer, kliniske pedagoger, psykiatriske sykepleiere, kliniske barnevernspedagoger etc. Ansettende myndigheter har til dels argumentert med at medisinsk kunnskap ikke er så nødvendig i fagfeltet, og at andre faggrupper kan utføre hovedtyngden av det kliniske arbeidet. Mange steder har det nok blitt slik fordi det har vært vanskelig å få tak i barnepsykiatere, og det har vært satset for lite på å beholde de få som er.

Dette er imidlertid i ferd med å endre seg. Barne- og ungdomspsykiatri topper listen av de legespesialiteter som fikk størst økning av godkjente spesialister i perioden 2000–07 (7). Denne plasseringen må ses på bakgrunn av at det hadde vært et betydelig underskudd av legespesialister i BUP-feltet tidligere. Opptrappingsplanen medførte at antallet yrkesaktive spesialister under 70 år steg fra ca. 60 til ca. 190 i den angitte tidsperioden, og per januar 2010 var det oppe i 230 (4). Legeforeningen rangerer barne- og ungdomsspsykiatri som nr. 2 blant de fag som vil ha størst behov for en økning av antall spesialister i årene fremover, mens psykiatri ligger på om lag 13. plass (7).

Opptrappingen av BUP-feltet skjedde ved en nokså rask og kraftig oppbemanning av mange typer fagstillinger. For legene gikk økningen langsommere pga. streng regulering av tildelte hjemler fra statens side. Det oppsto dermed en stor ubalanse av fagfolk i de tverrfaglige teamene med særlig stor manko på legespesialister. Dette forholdet gjør seg fortsatt gjeldende flere steder i landet. Hvem holder ut å være barnepsykiater på et mindre sted hvis det er en ensom rolle og arbeidet kun går ut på å skrive resepter (7)?

Tiltak for bedre spesialistdekning i BUP-feltet
Det er i dag flere søkere og større interesse for barne- og ungdomspsykiatrien enn før. Tiden er derfor inne til raskt å kunne opprette flere stillinger for å oppnå en rausere bemanning på legesiden i de tverrfaglige teamene; særlig i poliklinikkene. Min erfaring er at produktiviteten og fagligheten fungerer best når antallet leger og psykologer er nokså likt og til sammen ikke utgjør mindre enn to tredeler av teamenes størrelse. Jeg er spent på hvilket mål for antall legestillinger myndighetene setter med hensyn til optimal bemanning i BUP-feltet videre. Mitt inntrykk er at Legeforeningens prognoser og ambisjoner med henblikk på antall utdanningsstillinger for barnepsykiatere i årene fremover er for lavt (7).

Det er ca. to tredeler kvinner blant barnepsykiaterne, og de fleste utdanningskandidatene er nyutdannet og nyetablerte med små barn. Det foregår en stor, og naturlig, avskalling de første årene av utdanningsløpet pga. varierende interesse for fagfeltet, der for eksempel pediatri eller allmennmedisin gjerne konkurrerer ut barne- og ungdomspsykiatrien. Det er ellers en utfordring at legegruppen er så ung at den, naturlig nok, i stor grad preges av fravær og forandring i sammensetning pga. deltid og permisjoner knyttet til omsorg for små barn og graviditeter. Hvis de som blir igjen på jobb mest må være konsulenter og reseptmakere, blir situasjonen fort utilfredsstillende, og vi får økt frafallet. Økt involvering av utdanningskandidatene i ledelse, forskning og faglig fordypning er en måte å bidra til at de får sterkere tilknytning til faget og arbeidsstedet. I dag er det lite tid til dette i en presset hverdag.

Barnepsykiatrien har vært preget av interne kompetansestridigheter. Er dette fortsatt forklaringen på sviktende driftsresultater? Jeg tror ikke det. Leger og psykologer, miljøterapeuter, kliniske pedagoger og sosionomer samarbeider nå som regel på en meningsfull og utfyllende måte med felles mål for øye. Fremdeles er det mangel på praksisnær forskning og fellesfaglig kvalitetsstyring, men dette kan bli bedre når antall spesialister generelt kommer mer på plass. Det er derfor svært viktig at også de andre profesjonene i fagfeltet blir stimulert og ivaretatt i tiden fremover. Bl.a. er det viktig å unngå en lekkasje av kliniske psykologer og kliniske pedagoger til kommunene på grunnlag av bedre lønns- og arbeidsforhold der.

Det er innført prioriteringsveileder når det gjelder psykisk helsearbeid for barn og unge, og det er god konsensus i fagfeltet om hvilke symptomer som gir prioritet (9). Mitt inntrykk er at BUP-feltet i så henseende er kommet lenger enn en del andre spesialiteter. Sykehusledelsen har her et godt redskap for å kunne innføre bedre styringsverktøy og kontrollrutiner innad som sikrer at de rette pasientene får hjelp og helhetlige behandlingsløp, til rett tid og i rett mengde, i samarbeid med kommunehelsetjenesten. Det vil også kunne gi bedre sikring for at evidensbaserte behandlingsløp blir brukt i BUP-feltet. Dette vil styrke spesialistenes rolle (og dermed barnepsykiaternes rolle) i fagfeltet og gjøre arbeidet mer attraktivt.

Barne- og ungdomspsykiatriens plass som spesialitet bør styrkes. Dette kan bl.a. skje ved at det målbevisst settes et mer positivt søkelys på tjenesten både utenfra og innenfra. Fagfeltets kjerneområde med vektlegging av tverrfaglighet, tidlig intervensjon og tett samarbeid med familie og etater i kommunene er heldigvis i tråd med tiden. For å avspeile dette har flere sykehus nå endret navn på sin barne- og ungdomspsykiatriske avdeling til avdeling for psykisk helsearbeid blant barn og unge. De har fjernet ordet psykiatri (som er betegnelse på legespesialister) fra institusjonsnavnet som dermed kan favne bedre alle tunge profesjoner som er representert i fagområdet utenom legene. I forlengelsen av dette kan det være nærliggende å foreslå at psykiatriske avdelinger endrer navn til avdeling for psykisk helsearbeid blant voksne og at spesialiteten psykiatri endrer navn til voksenpsykiatri. Dette ville være et navneskifte med symbolsk betydning: Barne- og ungdomspsykiatri er blitt en voksen disiplin i sin egen rett.

Litteratur
1. Prosent kvinner av alle godkjente spesialister etter spesialitet 1950–2009. www.legeforeningen.no/id/1442 (30.11.2010).
 
2. Godkjente spesialister i 2008. www.tidsskriftet.no/index.php?seks_id=1804132 (30.11.2010).
 
3. Andersson HW. Pasienter og behandlingstilbud i psykisk helsevern for barn og unge. SINTEF Teknologi og samfunn, Rapport 2/2009. Trondheim: SINTEF, 2009.
 
4. Godkjente spesialister per 4.1. 2010. www.legeforeningen.no/id/158764 (30.11.2010).
 
5. Migrasjon og helse. Utfordringer og utviklingstrekk. Oslo: Helsedirektoratet, 2009. www.helsedirektoratet.no/vp/multimedia/archive/00124/Migrasjon_og_helse__124049a.pdf (9.12.2010).
 
6. St.prop. 1 S (2009–2010). 8 Opptrappingsplanen for psykisk helse 1999–2008, punkt 8.14. Punkt 8.14. www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/regpubl/prop/2009-2010/prop-1-s-20092010/9.html?id=580402 (9.12.2010).
 
7. Spesialistutdanning av leger. Oslo: Legeforeningen, 2009. www.legeforeningen.no/asset/46251/1/46251_1.pdf (30.11.2010).
 
8. Vaglum P. Hva er en psykiater? Tidsskr Nor Legeforen 2009; 129: 1478-80.
 
9. Psykisk helsevern for barn og unge. Prioriteringsveileder 2009. Oslo: Helsedirektoratet, 2009.
 

Mottatt 14.9. 2009, første revisjon innsendt 5.5. 2010, godkjent 2.12. 2010. Medisinsk redaktør Anne Kveim Lie.

 

 
Kognitiv atferdsterapi hjelper mot ryggsmerter Skriv ut

header_logo

KBT-program hjälper fler med ryggont tillbaka till jobbet

[PRESSMEDDELANDE 2010-12-22]

Kognitiv beteendeterapi (KBT) i kombination med ökad fysisk aktivitet kan vara en bra metod för att hjälpa personer med rygg- och nackbesvär att komma tillbaka till jobbet. Det visar en ny doktorsavhandling från Karolinska Institutet.

Trots att rygg- och nackont drabbar många svenskar och är en av de vanligaste orsakerna till sjukskrivning, finns få fungerande behandlingar. Nu visar en ny avhandling från Karolinska Institutet att ett så kallat multimodalt KBT-program ökar chanserna för drabbade att komma tillbaka till arbetet. Det multimodala KBT-programmet innebär att ett team med bland andra läkare, sjukgymnast och psykolog/kurator erbjuder patienter fysisk träning i kombination med "tanketräning" som kan handla om avslappning, metoder för att hantera och förhålla sig till smärta eller övningar i problemlösning.

- Det centrala är att lära sig ta kommandot över smärtan och få tillbaka sin aktivitetsförmåga. Att träna fysiskt var en omöjlig tanke för många, särskilt bland dem med riktigt långvariga besvär, men gradvis lärde sig många att komma över rädslan för smärta och röra sig mer trots värken, säger Odd Lindell, forskaren bakom avhandlingen och verksam på Centrum för allmänmedicin (CeFAM). 

I forskningen deltog 125 patienter i åldrarna 18-59 år som hade varit heltidssjukskrivna för rygg och nackbesvär i mellan 6 veckor och 2 år. Halva gruppen fick genomgå det multimodala KBT-programmet. Den andra hälften fick vanlig, traditionell behandling på sin vårdcentral. Resultatet efter 18 månader visade att de patienter som ingått i programmet hade färre antal sjukskrivningsdagar och besök hos olika vårdgivare än gruppen som fick behandling på vårdcentral. Bästa förutsättningarna att återgå till jobb hade patienterna som varit sjukskrivna mellan sex och tolv veckor.

- Det tyder på att vårt program är ett bra behandlingsalternativ på lite längre sikt även om effekten är ganska måttlig och att ju tidigare den drabbade får behandling desto snabbare kan hon eller han komma tillbaka till jobbet, säger Odd Lindell.

För att få reda på mer om riskfaktorer jämförde även forskarna de 125 patienterna med nära 340 slumpmässigt utvalda svenskar. Av avhandlingen framgår att de som hade långvarigt ryggont i högre grad var lågutbildade och hade arbeten som var fysiskt tunga och med högt tempo. De var också i större utsträckning överviktiga och konsumerade mer alkohol än genomsnittssvensken.

Ryggont kostar Sverige nästan 30 miljarder kronor per år. Sjukskrivningar och förtidspensioner står för över 90 procent av dessa kostnader, medan rehabilitering hamnar på blygsamma 0,4 procent.

- Det borde vara tvärtom, och satsas mer på rehabiliteringsmetoder som fungerar, säger Odd Lindell.

CeFAM är ett samarbete mellan Karolinska Institutet och Stockholms läns landsting och det största utbildnings-, utvecklings- och forskningscentrat inom allmänmedicin i landet. Över 200 forsknings- och utvecklingsprojekt bedrivs inom exempelvis diabetes, hjärt-kärlsjukdomar, cancer och ärftlighet, psykisk ohälsa, fysisk aktivitet och mag-tarmsjukdomar.

Doktorsavhandling: Odd Lindell

"On the Rehabilitation of Non-acute, Non-specific Spinal Pain"

ISBN: 978-91-7457-178-3

 
<< Start < Forrige 1 2 3 4 5 6 Neste > Siste >>

JPAGE_CURRENT_OF_TOTAL