Fylkesmannen er alvorlig bekymret for situasjonen i barnevernet i Akershus-kommunene. I det siste har de fått tips om flere lovbrudd og skadelig forhold .

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostlandssendingen/1.7296512
Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere JavaScript for å kunne se adressen - Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere JavaScript for å kunne se adressen

Aldri før har Fylkesmannen fulgt opp situasjonen i barnevernet i så mange kommuner som nå.

Flere lovbrudd
Sjef i barne- og familieseksjonen hos Fylkesmannen Tove Narud, er spesielt bekymret for tilstanden i barnevernet i 12 av kommunene i Akershus. Narud har sett flere lovbrudd basert på kommunenes egne innrapporteringer.

– Vi avdekker brudd på barnevernloven og i mange tilfeller er det særlig alvorlig for barna det gjelder, sier Narud til NRK Østlandssendingen.

Narud er spesielt bekymret for saker der barneverntjenesten henlegger bekymringsmeldinger.

Skadelige forhold
Når barnevernet mottar en henvendelse, har de mellom tre og seks måneder på å sette igang tiltak som er nødvendig. Mange kommuner synder mot denne fristen, og barn som allerede er i barnevernet, blir ikke fulgt opp godt nok, ifølge Narud

– Konsekvensen er at barn lever under forhold som er dårlige, sier Narud.

ERLING SEGELSTAD-  leder Fagertun, Norsk Folkehjelps hybelhus

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3772277.ece

FALLER UTENFOR.

Måten vi behandler den kommende generasjon på, spesielt de som faller utenfor, er avgjørende for morgendagens samfunn.

De barna som får ødelagt sine muligheter til å bli fungerende skattebetalere, vil ofte leve et liv i sosial fornedrelse der velferdsstaten må bruke masse menneskelige og økonomiske ressurser på rusbehandling, kriminalomsorg og psykiatrisk behandling.

Barnevernet trenger tillit, kompetanse og demokratisk styring. Barnevernet må være på den politiske dagsorden, hvis ikke forvitrer vårt solidariske velferdssamfunn, og barnevernet blir nedjustert til å være et lukket system som utvikler sin egen byråkratiske maktstruktur, styrt av andre profesjoner enn de som skal ha kompetanse på den omsorgen barnevernets brukere trenger.

System i krise
Det statlige barnevernssystemet oppleves som et system i krise. Mange barn som lever med, og i, omsorgssvikt, venter i nesten åtte til ni måneder på å få et fosterhjem. Kommunale barnevernvakter rapporterer at statens barnevern tilviser dem akuttplasser hundrevis av kilometer unna. Plasser er ofte ikke tilpasset barns behov, de statlige barnverninstitusjoner rammes av et regelvelde og økonomiske innstramninger som ingen kan forstå.

Dette samtidig som kostnadene ved det statlige barnevernet har økt med 70 prosent på seks år. I en FAFO-rapport vises det til at samarbeidet mellom det kommunale og statlige barnevernet ikke fungerer.

Byråkrati
At statens barnevern tilsynelatende bruker sine midler på et byråkrati som eser ut med jurister, økonomer og BI-utdannede folk, er ikke tillitvekkende. De barnevernfaglige profesjonene oppleves stadig mer som tjenere for den nye maktstrukturen.

Frustrasjonen er stor blant mange av de ansatte, de settes stadig i situasjoner hvor de gjør så godt de kan, men erfarer at dette ikke er godt nok for de barn som trenger dem, og at årsaken ikke er deres kompetanse, men måten barnevernet som system er organisert på.

Evalueringsrapport
Barneministeren skal bruke 11,5 millioner på å utarbeide en evalueringsrapport om Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat). Gode statsråd Lysbakken, ring meg og noen andre så skal du få konklusjonen gratis! Så kan du heller bruke 11,5 millioner på utsatte barn og unge!

Statens barnevern må legges ned, fordi det er ute av politisk styring, kontroll og innsyn. Det demokratiske problem viser at BUF etat ble erstattet med en statsråd, men hadde 790 fylkestingsrepresentanter tidligere. Mener Statsråden at demokrati og åpenhet er viktig, at politikere bryr seg om barnevernet og jevnlig er i kontakt med barnevernsbarna og de som skal gi dem en fremtid å tro på?

Ville landets fylkesting ansatt administrative stillinger det året de skal spare millioner av kroner, for så å skjære ned på tiltak der utsatte barn og unge befinner seg?

Skoforretning
For mange av oss fremstår statens barnevern som en skoforretning som kjennetegnes ved at den kun har størrelse 42 i sko! Dette er bra og treffsikkert for dem som bruker 42 i sko. Mange opplever at barn og unge skal tilpasse seg statens fastlagte tilbud, mer enn de faktiske behov som barn og unge i krise trenger.

Det statlige forvaltningsnivået er feil nivå for et barnevern som trenger fleksibilitet, ekthet, omsorg og kjærlighet. Det må gå galt når det samme lov og regelverk skal gjelde for forsvaret og barnevernet. I et solidarisk fellesskapssamfunn skal staten skal være et redskap for rettferdig fordeling gjennom lover, regler og byråkrati. Skjønnsutøvelse må tillegges andre.

Utsatte barn
Måten Bufetat fremstår som system, er en gavepakke til dem som vil anbudsutsette utsatte barn i velferdsstaten. Bare et barnevern som skaper tillit, er åpent og underlagt demokratisk styring, kontroll og innsikt kan gi de utsatte barn en fremtid å tro på. Et slikt barnevern tar innover seg at de utsatte barn og unge må møtes med verdighet før allmuen kaller dem for pøbler!

Det haster med en reform som løfter barnevernet ut av den statlige forvaltningen, som etabler en tjenesteorganisasjon hvor et enhetlig barnevern er til for barna, og ikke slik som nå, at kommunen ofte opplever det statlige barnevernet som en motpart. Slik statens barnevern fungerer i dag, er de direkte ansvarlige for å forvitre dette ansvaret.

Verdig
Så politikere: Gi de utsatte barn og unge en verdig barneverntjeneste nå, hvis ikke: Frykt alderdommen, for da må vi bruke penger på fengselsvesen, psykiatri og rusbehandling, og da blir det neppe rom for en eldreomsorg som skal «skinne» for dere!

Willy-Tore Mørck

80 prosent flere barn har fått ADHD-medisiner siden 2004.

NESTEN 17 000 BARN i alderen 7–12 år fikk ADHD-medisiner i 2009, skrev Aftenposten forrige uke. Epidemiologer har regnet seg frem til at mellom 1 og 3 prosent av barnebefolkningen har ADHD, noe som mellom 10 000 og 30 000 personer.

ADHD står for Attention Deficit and Hyperactivity Disorder. Symptomene hos barna er oppmerksomhetssvikt, manglende impulskontroll, unormalt høyt aktivitetsnivå, og de viser seg for første gang før syvårs-alderen. Adferdsgenetikere hevder at 70 prosent av forklaringen på ADHD er arvelig. Det betyr at mye av forklaringen på tilstanden er biologisk, men fremdeles er det flere teorier om hvordan biologien forårsaker ADHD-symptomene. Halvparten av barna som får diagnosen, «vokser det av seg» før voksen alder. Men dette betyr også at ganske mange voksne sliter med disse symptomene og har problemer med utdannelse, arbeid og familieliv.
ADHD opptrer ofte sammen med andre psykiske helseproblemer. Det vanligste problemet er adferdsforstyrrelser som innebærer at barnet er meget ulydig, kan være utagerende og noen ganger voldelig.

Barn og unge som har disse symptomene, gjør det dårligere på skolen enn andre barn. De blir distrahert av de minste forstyrrelser og greier ikke å organisere skolearbeidet. De blir hengende etter på skolen og får dårligere karakterer.

Stressreaksjoner.
ADHD og adferdsproblemer utgjorde mellom 40 og 50 prosent av alle henvisninger til poliklinikker for barn og unges psykiske helse (BUP) i fjor. Det er store tall. Nå er det ikke alle som henvises for disse problemene som får diagnosen ADHD. Noen poliklinikker oppgir ca. en tredjedel. Dette kommer sannsynligvis av at konsentrasjonssvikt, impulsivitet og høyt aktivitetsnivå også kan være vanlige reaksjoner på stress eller traumatiske opplevelser hos barn. Noen ganger kan det dessuten være vanskelig å skille mellom ADHD-symptomer og adferdsproblemer som for eksempel plutselig utagering versus impulsivitet.
Det er lite som tyder på at ADHD har økt tilsvarende økningen i medisinbruk i løpet av de siste ti årene. Riktignok lanseres det teorier regelmessig som kan forklare en eventuell økning. Senest i Aftenposten forrige uke, da professor Terje Sagvolden hevdet at miljøgiften PCB kan øke risikoen for ADHD for personer som allerede er disponert for sykdommen, på bakgrunn av forskning på rotter. Slik grunnforskning er viktig og kan kaste lys over grunnleggende forklaringsmekanismer.
Andre psykiske helseproblemer hos barn, for eksempel adferdsforstyrrelser, har imidlertid holdt seg ganske konstant i lang tid. Likeledes er de typiske ADHD-symptomene beskrevet i litteraturen helt tilbake på 1700-tallet. I begynnelsen av 1900-tallet ble disse barna beskrevet som å ha en «moralsk defekt». På 1930-tallet fikk de betegnelsen Minimal Brain Dysfunction (MBD) fordi man mente at det var en hjerneorganisk skade, som var så liten at den ikke kunne identifiseres, som var årsaken til adferden.

Flere fagfolk.
Det er imidlertid noen andre faktorer som kan forklare den kraftige økningen i medisinering. Én er at fagfolk er blitt mer oppmerksom på ADHD og sender et betydelig større antall barn og unge til utredning enn det som ble gjort tidligere. Da blir det også flere som får diagnosen. En annen faktor er at det er blitt mange flere kvalifiserte utredere slik at kapasiteten har økt, og det er blitt bedre utredningsinstrumenter. Samlet sett har dette åpenbart ført til at flere har fått diagnosen enn dem som skulle hatt den.
Dere som vil ha mer informasjon om ADHD, kan gå inn på ADHD-foreningens hjemmeside: http://www.adhdnorge.no
Det er to store problemer knyttet til behandlingen av ADHD i dag. Det ene er at man som regel begynner med medisiner som første behandlingstiltak etter at diagnosen er stilt, uten at man kombinerer denne behandlingen med et forskningsbasert adferdsterapeutisk foreldretreningstiltak. Medisinene virker som om man skrur på og av en bryter. De virker umiddelbart, men de slutter å virke like raskt når medisinen tas vekk.

Det er ikke noe mål å ha et barn stående konstant på medisiner. Det er derfor meget viktig at foreldre og lærere øves opp til å møte barnets adferd på en hensiktsmessig måte. Forskning viser at det er mulig å redusere ADHD-symptomene med foreldretreningsprogrammer og ved å øve barnet i konsentrasjons- og impulskontrollteknikker. Internasjonal forskning viser også at det er kombinasjonen av medisiner og foreldretrening som er mest effektiv og som gir den mest varige effekten. Likevel opplever vi at barn og unge blir satt på medisiner alene uten foreldretrening.

Feilbehandling.
Og da kommer vi til det andre store problemet. Det er større utredningskompetanse enn kompetanse i forskningsbasert foreldretrening i poliklinikkene. Dermed skjer én av to ting: Barna blir utredet uten å få behandling, eller de får bare medisinsk behandling. Bare å gi barna medisiner er etter mitt syn feilbehandling. Foreldre og lærere gis ingen kompetanse som gjør det mulig å fjerne medisinene. Barna kan da risikere å gå på medisiner lenger enn nødvendig, noen ganger på varig basis.
Det er et prinsipielt problem å la små barn gå på langvarig medisinering. Selv om det ikke er påvist alvorlige bivirkninger av ADHD-medisinene ennå, er vi i en så tidlig fase av vår erfaringsperiode med disse medisinene at det er for tidlig å påvise eventuelle langtidsvirkninger. Det er dessuten en sunnere og mer naturlig behandling å kunne regulere barnets ADHD-symptomer gjennom læring, på samme måte som vi påvirker all annen adferd.

Hjelp foreldrene.
Det er ikke noen prinsipiell forskjell på årsakene til ADHD-symptomene og årsakene til all annen adferd. Det er alltid en kombinasjon av biologiske forutsetninger eller sårbarhet og sosial læring. At ADHD-symptomene har en høy arvelig basert forklaring, betyr ikke at symptomene ikke er påvirkelige, gjennom læring. Men mitt viktigste argument for å kombinere med adferdsbasert foreldreopplæring, er at vi gir foreldrene en mental beredskap og praktisk kompetanse til å møte barnets uro, impulsivitet og konsentrasjonsproblemer. Dermed øker ikke problemene, men avtar og kommer under sosial kontroll.
Foreldre med barn som får ADHD-diagnose, må derfor være påpasselige med å be om forskningsbasert foreldretrening, eventuelt i tillegg til medisinering. Ja, de bør etter mitt syn be om å få foreldretreningen uten medisiner først, for så å supplere med medisinering hvis det skulle være nødvendig.

Administrerende direktør Erik Sandøy i Aleris Ungplan tror økt bruk av privat barnevern skjer uavhengig av hvem som sitter i regjering. Foto: Joacim Jørgensen

Bruken av privat barnevern øker stadig. Den største aktøren har doblet salget de siste fire årene. Og flere kommer til.
Mats Løvstad Bjørn S. Kristiansen 23. august 2009, oppdatert 23. august 2009 20:01 - www.dagsavisen.no/innenriks/article434110.ece

Aleris er Norges største tilbyder av private omsorgstjenester, og omsatte i fjor for 852 millioner kroner. Nesten en tredjedel er fra barnevern. De fire siste årene har vi doblet salget av barnevernstjenester, opplyser administrerende direktør Erik Sandøy i Aleris Ungplan.

– De rødgrønne ønsker å begrense bruken av privat barnevern. Samtidig vil de løse barnevernsproblemene. Den paradoksale motsetningen ligger i at de løser dette gjennom å bruke private selskaper. Jeg ser det som en erkjennelse av at det er et behov for oss, sier han.

Flere private kommer til

Andre private opplever også vekst, som Tiltaksgruppen. Stiftelsen tilbyr barnevernstjenester på Sør- og Vestlandet, og omsetter for om lag 50 millioner i året.

– Vi har vært stabile i flere år, og det siste halvannet året har omsetningen økt, sier daglig leder Kjell Arne Gjeitrem.

Generalsekretær Jørund Wangberg i Organisasjonen for Private Barneverntiltak (OPB), forteller at antallet benyttede plasser i det private barnevernet har økt de fire siste årene, fra 48 til 52 prosent. OPB organiserer de private aktørene som karakteriseres som kommersielle.

– I denne perioden har vi fått to nye medlemmer som har startet opp virksomhet de siste årene. Økningen må bety at myndighetene er fornøyd med tjenestene de private aktørene leverer, sier Wangberg.

Det kjøpes private barnevernstjenester for om lag 1,5 milliarder kroner årlig.

Tar den tyngste jobben

Erik Sandøy i Aleris Ungplan forteller at alt overskudd går tilbake i systemet.

– Ingen tar ut utbytte. Vi driver med en margin på rundt 8 prosent for å ha en buffer, som brukes til å utvikle vårt faglige tilbud sier han.

– Hvorfor er det så stort behov for private barnevernsinstitusjoner?

– For det første koster det mye å bygge opp den typen tiltak vi kan tilby. Hadde det vært slik at det offentlige hadde hatt nok penger og folk, så hadde de bygd disse tiltakene selv.

Han sier at Aleris Ungplan tar jobben med de unge som det offentlige ikke har tiltak for. Ofte kan det dreie det seg om kompliserte og tunge saker, som Sandøy mener kan være vanskelige og kostnadskrevende for det offentlige

– I tillegg har vi et spekter av plasser som ikke alltid er belagt. Vi kan derfor tilby akuttplasseringer når det offentlige ikke kan, forklarer han.

For stort prisfokus

I tillegg til det statlige barnevernet, er de private aktørene delt i to grupper. Ideelle organisasjoner på den ene siden, og kommersielle aktører på den andre. Signalene fra offentlig hold er at de statlige plassene skal benyttes først, deretter hos de ideelle og til sist de kommersielle. Institusjonsplassene tildeles etter anbudsrunder.

Barnevernspedagog Arvid Lone er førstelektor ved Universitetet i Stavanger, og har 30 års erfaring med barnevern. Han tror økningen blant de private aktørene er tilfeldig, og mener at en blanding av offentlige og private barnevernsplasser er sunt. Lone gir Sandøy rett i at de private aktørene i stor grad tar seg av de tunge og mest ressurskrevende sakene.

– Det er ingen tvil om at de private aktørene spiller en stor rolle, og faglig sett er det uproblematisk. Men politisk og moralsk sett er det kanskje en annen sak: Ønsker vi institusjoner der man kan tjene penger på barnevern?

Lone vil ha vekk anbudsrundene, og mener det fokuseres for mye på pris.

– Det brukes en urimelig mengde ressurser og fokus på stadige anbudsrunder. Mindre fokus på pris og tilbud om lengre kontrakter vil bidra til å skape ro. Det er ungdommene som burde ha fokuset, ikke neste anbudsrunde, sier han.

I stedet for å lyse ut et antall plasser, burde det offentlige kjøpe kapasitet i institusjonene over tid, for å sikre kontinuitet og fleksibilitet. Med strenge krav til belegg, vil ikke det være noe problem, mener Lone.

– Faglig sett er det i stor grad innenfor det private at man ser nytenkning og entusiasme på dette feltet, sier han.