header

Hjem Aktuelt Barnets stemme borte i egen sak
Barnets stemme borte i egen sak Skriv ut

I sin masteroppgave ved NTNU, gikk leder av barnevernvakta, Berit Skauge, gjennom hundre barn sine mapper for å lete etter deres stemme. Resultatet var nedslående. Foto: Kjell A.Olsen

I 70 prosent av barnevernssakene finnes det ikke spor av at saksbehandler har snakket med barnet selv, viser oppsiktsvekkende tall.

LAJLA ELLINGSEN / MARI K. BY RISE - Publisert: 11.04.2011 kl. 06:30 / Endret: 11.04.2011 kl. 06:43

Lovverket har fastslått at barn, også de fra 7 til 12 år, skal høres i sin egen barnevernssak.

Berit Skauge, leder av barnevernsvakta i Trondheim, og med 25 års fartstid i barnevernet, ønsket å finne ut om de faktisk blir det. Hun forsvarte nylig sin masteroppgave, «Er det noen som vil høre på meg», ved NTNU. Hennes hypotese var at barns stemme er litt tydeligere enn tidligere, men ikke mye. I stedet fikk hun et nedslående resultat: Hun fant at barnet i enda mindre grad enn tidligere blir informert og tatt med i sin egen sak.

Gikk gjennom 100 mapper

Måten Skauge har målt dette på, er ved å gå gjennom saksmappene til hundre barn. Hun har undersøkt så mange som 50 mapper i år 2000 og 50 mapper i 2009.

Alle barna hun så nærmere på, var mellom syv og tolv år. Det er ikke tilfeldig: I 2003 ble barneloven endret slik at også barn i denne aldersgruppen skulle informeres og gis anledning til å uttale seg, før det tas avgjørelser for dem. Lovendringen burde dermed blitt gjenspeilet i 2009-mappene. I stedet finner Skauge at i så mange som 70 prosent av sakene, kunne det ikke spores en direktekontakt mellom saksbehandler og barn.

Sammenlignet med år 2000 er det en dramatisk nedgang. I år 2000 kunne en ikke spore kontakt i 40 prosent av sakene.

– Det er et veldig stygt tall. Det er en stor bevegelse i feil retning og jeg kjenner at jeg får en klump i magen, sier den erfarne barnevernsarbeideren.

For å forklare funnet, organiserte Skauge en fokusgruppe med seks ansatte i barnevernet.

– Deres opplevelse er at de snakker mer med barna enn tidligere. Og det er riktig at barn omtales mer i 2009 enn i 2000. Men deres egen stemme, synes i svært liten grad. Kanskje er noe av forklaringen at vi som barnevernsarbeidere selv mener at vi har et barneperspektiv. Men at det vi kaller barneperspektivet egentlig er det vi voksne mener er barnets perspektiv, undrer Skauge.

Tenk om noen...

Det er altså den direkte deltakelsen fra barnets side som i størst grad er fraværende. Dette er i stor kontrast til det som er uttalt politikk fra politiske myndigheter, hvor det slås fast at barnets stemme skal ha behørig vekt.

–Dette er noe som har engasjert meg siden jeg begynte i barnevernet. Vi må bli bedre til å kommunisere med barn. Tenk om noen virkelig hadde snakket med barna i Alvdal.

Hva som måles

Skauge sier at hun ikke har alle svarene på hvorfor utviklingen har vært så negativ. Informantene hennes gir henne noen indikasjoner. Én viktig årsak er omorganiseringen av barnevernet i Trondheim hvor saksbehandleren sitter i forvaltning og bestemmer hvilke tiltak barna skal ha, og mottar rapporter fra tiltaksenheten.

– Det blir en mer byråkratisk jobb enn tidligere. I det nye barnevernet er det tiltaksplaner, tidsfrister, utredningsfrister. Det er mye bra med dette. I mappene ser jeg at det er mer sammenheng mellom det som er definert som et problemområde og tiltaket som velges.

I 2000 kunne det stå lange referater, uten at man skjønner hvor det bærer. I 2009 flyter det mindre ut, og avgjørelsene tas raskere. Problemet er at det er større fokus på at ting er gjort, enn hvordan det er gjort.

Slik jeg tolker mine informanter er det mer fokus på gjennomføring enn innhold. For å si det på en annen måte: De blir ikke målt på hvor gode de er til å ivareta et barn. Verken hvordan de kommuniserer med barnet, eller hvordan de handler. De leverer produkter i form av tidsfrister og tiltaksplaner, men jeg frykter at vi har mistet noe på innhold.

Slitsomt og krevende

De såkalte tiltaksplanene er et eksempel.

–Tiltaksplanene er svært overfladiske. Måten barnet er beskrevet på, gir meg ikke noe bilde av barnet, det er alt for generelle vendinger. Dessuten er de like fra det ene året til det andre. Det er egentlig lett å skjønne: Å lage en tekst som er nær den du skriver om, tar tid.

Skauges informanter sier at kravet fra rådmannen er at jobben skal gjøres innen fristen, mens kvaliteten på arbeidet ikke vurderes: Det er slitsomt og krevende at det er slik, sier de.

Fast plass for barnet

Skauge har også en annen teori om hvorfor barnets stemme ikke høres i tilstrekkelig grad: Hvis man likevel ikke har tenkt å ta barnets mening inn i vurderingen av en barnevernssak, kan det føles nytteløst å etterspørre den. Lar man være å snakke med dem, behøver man heller ikke i så stor grad ta hensyn til det de mener.

– Skal man ta dem på alvor, kan det hende det ikke passer med det man selv tror er riktig, og det kan føre til merarbeid. Min erfaring er imidlertid at barn har mye å bidra med.

– Du mener at deres deltakelse har gitt bedre løsninger?

– Ja, det mener jeg. Men da må man tørre å være direkte, tørre å høre det ungene har å si.

Skauge foreslår en løsning på hvordan barnets stemme skal ivaretas bedre. Hun mener at barnets stemme bør bli hørt i en egen del av journalen.

– Det kunne ha løftet frem at barnets meninger også skal innhentes og nedfelles skriftlig.