header

Hjem Aktuelt Motivasjon - Selvakseptering - Selvrealisering
Motivasjon - Selvakseptering - Selvrealisering Skriv ut

Av: UniversitetslektorJürgen Spreemann ved ILS, UiO
 
Jürgen Spremann reflekterer i denne artikkelen rundt motivasjonsproblemet. Lærings-situasjonen blir motiverende når elevene føler mestringsopplevelser. Viktig for motivasjonen er også at læringsprosessen er elevstyrt, og læreren må presentere stoffet dualistisk for å fremkalle engasjement.

Det har blitt gjort mye verdifull forskning angående motivasjonsproblemet. Boken til Einar M. Skaalvik og Sidsel Skaalvik (1) gir oss god innsikt i hva som står sentralt i motivasjonsforskningen. "Selvakseptering" synes å være et av de sentrale begrepene. En konklusjon er at elevene må få mulighet til å ha mestringsopplevelser. Slike opplevelser vil gjøre at de får tiltro til seg selv og dermed kraft til å interessere seg for noe, ta fatt på utfordringer og bli kreative.

Når man snakker om "mestring", så forutsetter man implisitt en ramme som er gitt. Den består på den ene siden av de kunnskaps-, ferdighets- eller holdningsmål som er definert på forhånd og på den andre siden av elevens status overfor disse målene, d.v.s. av hans/hennes utgangspunkt før læringsaktiviteten. Denne status er et resultat av elevens lærings-opplevelser, av de kunnskapene, ferdighetene, holdningene som han/hun inntil da har tilegnet seg, av hele den personlige historien som er knyttet til skole, familie og samfunn generelt. "Mestring" vil si at eleven oppnådde målene gjennom læringsaktiviteten, at han/hun greide å forandre sin status og opplevde selv denne prosessen som vellykket.

" Det finnes ikke noen andre resultater enn de som den enkelte eleven selv produserer "

Det man lett taper av syne når man ser på læring på denne måten, er helheten i prosessen. Hva skjer egentlig videre med kunnskapene og ferdighetene etter at de har blitt tilegnet? Hvor blir de av? Forblir de i bevisstheten eller hukommelsen slik at man kan bygge videre på dem og sette nye mål? Er læring en slags byggeprosess hvor man setter stein på stein, først de grunnleggende og så de mer kompliserte byggesteinene? Hvilken funksjon har glemselen i denne prosessen?

Det har blitt gjort mye verdifull forskning angående motivasjonsproblemet. Boken til Einar M. Skaalvik og Sidsel Skaalvik (1) gir oss god innsikt i hva som står sentralt i motivasjonsforskningen. "Selvakseptering" synes å være et av de sentrale begrepene. En konklusjon er at elevene må få mulighet til å ha mestringsopplevelser. Slike opplevelser vil gjøre at de får tiltro til seg selv og dermed kraft til å interessere seg for noe, ta fatt på utfordringer og bli kreative.

Når man snakker om "mestring", så forutsetter man implisitt en ramme som er gitt. Den består på den ene siden av de kunnskaps-, ferdighets- eller holdningsmål som er definert på forhånd og på den andre siden av elevens status overfor disse målene, d.v.s. av hans/hennes utgangspunkt før læringsaktiviteten. Denne status er et resultat av elevens lærings-opplevelser, av de kunnskapene, ferdighetene, holdningene som han/hun inntil da har tilegnet seg, av hele den personlige historien som er knyttet til skole, familie og samfunn generelt. "Mestring" vil si at eleven oppnådde målene gjennom læringsaktiviteten, at han/hun greide å forandre sin status og opplevde selv denne prosessen som vellykket.

Det man lett taper av syne når man ser på læring på denne måten, er helheten i prosessen. Hva skjer egentlig videre med kunnskapene og ferdighetene etter at de har blitt tilegnet? Hvor blir de av? Forblir de i bevisstheten eller hukommelsen slik at man kan bygge videre på dem og sette nye mål? Er læring en slags byggeprosess hvor man setter stein på stein, først de grunnleggende og så de mer kompliserte byggesteinene? Hvilken funksjon har glemselen i denne prosessen?

Jeg vil komme tilbake til spørsmålet: Hvor blir det av kunnskapene? Max Stirner ga for ca. 150 år siden et svar i sin artikkel "Det usanne prinsippet i vår oppdragelse eller humanismen og realismen". Der gjør han oppmerksom på at kunnskapene bare er av midlertidig betydning for eleven. De er aktuelle i en bestemt livssituasjon, men etter at de er internalisert og integrert i personligheten, mister de sin plass i bevisstheten. Bevisstheten slipper taket i kunnskapene, reduserer deres aktualitet eller til og med glemmer dem, eller med Stirners ord: "de dør". Men de dør ikke fullstendig. De dør bare for bevisstheten. I det ubevisste blir de forvandlet og omgjort til en del av personligheten, til ett av de trekkene som vil kjennetegne denne personlighetens vilje. Kunnskap dør - og oppstår igjen som vilje.

Stirner ser det som feil å forsøke å påvirke barnas vilje direkte - noe som noen "praktiske pedagoger" gjerne planla i den tiden. Han ser det derimot som riktig bare å "tilby" kunnskap og tilrettelegge det slik at eleven selv kan gjøre noe ut av det, dvs. individualisere det. Da vil han/hun selv ut fra de læringsprosessene som blir gjennomgått, utvikle sin vilje og skape sin egen individualitet:

Ikke viljen selv er i utgangspunktet det rette objektet, som praktikerne gjerne vil få oss til å tro. Man må ikke hoppe over behovet for viten for å komme direkte inn på viljen. Men det er viten selv som utvikler seg videre til vilje idet det mister sin sanselig tilstedeværelse og oppstår igjen som ånden som skaper seg selv, som "bygger sitt eget hus". (2)


Stirner angir også hva som er nødvendig for at viten kan forvandle seg til noe individuelt. Den må nemlig gjennomarbeides slik at den når nivået av "abstraksjon". Kunnskapen må i læringsprosessen løsrive seg fra den sanselige eller anskuelige fremstillingen. Eleven må komme så langt at han/hun videreutvikler kunnskapen til noen sentrale begreper som han/hun selv har dannet, dvs. eleven må gjennomgå en "abstraksjonsprosess". Her blir det tydelig i hvilken grad det er nødvendig med individuell tenkning hvis eleven skal ha utbytte av læringsstoffet i form av videre selvformasjon. Det som er interessant her, er at kognitive og pragmatiske læringsmål blir sett i en sammenheng og at prosessen hvor disse to elementene samarbeider, blir beskrevet - i året 1842.

Vi har vel etterhvert kommet så langt at vi vet hvor meningsløst det er å presentere ferdige resultater for eleven og så kreve at han/hun "pugger" dem. Det er prosessen som er viktig, og den må være elevstyrt. Det finnes ikke noen andre resultater enn de som den enkelte eleven selv produserer. Motivasjonen ligger i det at eleven oppdager muligheten for selvformasjon i det presenterte stoffet. Det er lærerens oppgave å gjøre denne muligheten synlig.

Sluttnoter
1) Einar M. Skaalvik og Sidsel Skaalvik, Selvoppfatning, motivasjon og læringsmiljø, Tano A.S. 1996
2) Max Stirner, Das unwahre Prinzip unserer Erziehung oder Der Humanismus und Realismus, Rudolf Geering Verlag 1997