header

Hjem Artikler
Artikler
Undersøker kognitiv behandling mot ryggsmerter Skriv ut

Ny forskning tar i bruk kognitiv terapi i kampen mot kroniske ryggsmerter. - Klarer man å få pasienten til å bryte med frykten for å bevege seg, er mye gjort, sier overlege Helge Hartmann i Levanger.

TRONDHEIM: En firedel av den voksne befolkningen i Norge sliter med kroniske smerter, ofte lokalisert i ryggen. I doktorgradsarbeidet «Dare to move» undersøker Helge Hartmann, overlege ved Levanger sykehus og spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering, effekten av kognitiv smertebehandling i kampen mot lidelser som rammer mange i løpet av livet - og som koster samfunnet enorme summer.

«Dare to move» bruker «Fear and avoidance-modellen» for å behandle uspesifikke ryggplager, og intensjonen er at den med tiden kan anvendes av allmennleger. - Forutsetningen for prosjektet er å se på ryggplager som en fobi, og bruken av kognitiv terapi som behandling av fobien, sier Tore C. Stiles. Han er professor i psykologi ved NTNU og Hartmanns hovedveileder i doktorgradsarbeidet.

Operasjon er ikke løsningen
Hartmann mener at kirurgi har vært for dominerende som behandling av ryggplager - og at resultatene er utilfredsstillende.

- Ved enkelte ryggplager er kirurgi bra behandling, men ikke når det gjelder uspesifikke ryggplager. Man har jo tidligere tilnærmet seg mennesker med kronisk uspesifikke ryggplager som om de var en bil. Var det noen skadde deler i kroppen, måtte de skrus fast eller byttes ut. I senere tid har man sett at dette ikke har ført frem til noen positive resultater, sier Hartmann. Han refererer til European Guidelines for Prevention in Low Back Pain, i regi av Backpain Europe, som fråråder kirurgi ved uspesifikke plager.

Overlegen mener at de som plages med kroniske uspesifikke ryggproblemer, utgjør en stor del av pasienter med ryggsmerter. Pasienter som har blitt operert for dette, har ofte ikke hatt noen bedring, men slitt med komplikasjoner i ettertid. Dette gjelder de tilfellene hvor legene ikke finner en prolaps eller slitasje.

- Heldigvis ser man generelt innenfor medisinen at den biologiske delen har tatt til seg den psykososiale delen. Kroppen består av mer enn bare deler man kan bytte ut: Måten vi tenker på problemene, er viktig, sier Hartmann.

Frykten for å bevege seg
- Pasienter med uspesifikke ryggplager sliter ofte med at muskulaturen minsker og blir svak. Smerten de kjenner, feiltolkes: Man slutter å bruke kroppen på en normal måte, og man havner inn i en ond sirkel, sier Hartmann.

De sosiale ringvirkningene til disse menneskene er ofte store, både i privatlivet og arbeidslivet. - Her er det viktig at helsevesenet kommer tidlig på banen. Klarer man å få pasienten til å bryte med frykten for å bevege seg, er mye gjort, sier Hartmann.

Prosjektet Dare to move vil finne ut om man aktivt gjør det man frykter vil være med på å redusere frykten. Overlegen mener effekten av prosjektet kan få store samfunnsnyttige fordeler hvis hypotesen stemmer.

- Dette er en behandlingsform som er lite ressurskrevende og veldig kostbesparende. For helsevesenet kan den være en økonomisk vinning, mener Hartmann.

Brukes på ny måte
Ifølge veileder Tore C. Stiles er forutsetningen for prosjektet er å se på ryggplager som en fobi, og bruken av kognitiv terapi som behandling av fobien. Han forteller at prosjektet er en randomisert kontrollert prøve der deltakerne deles inn i to grupper. Den ene gruppen får kun informasjon om viktigheten av å bevege seg så normalt som mulig. Den andre gruppen vil få den samme informasjonen, men må også utføre dagligdagse bevegelser under gruppesamtalene.

- Vår hypotese er at vi vil se en større bedring hos de pasientene som får eksponeringsterapi, enn dem som kun får informasjon, sier Stiles.

Professoren ser et klart mønster hos pasienter med uspesifikke ryggplager. En gjenganger er at de jukser når de utfører dagligdagse bevegelser; som å støtte seg til kjøkkenbenken når man setter noe inn i vaskemaskinen - eller at man tar seg for med hendene når man setter seg i en stol.

Uten tradisjonell behandling
Nyere forskning viser at de med uspesifikke ryggsmerter ofte er redde for å utføre enkelte bevegelser i frykt for at det vil gjøre vondt, eller at de kan skade ryggen ytterligere. Pasientene lærer seg at de må bevege seg så smertefritt som mulig, noe som fører til at enkelte muskler ikke blir brukt.

- Flere studier viser at det i enkelte tilfeller kan være like hensiktsmessig ikke å få behandling - som å få det. Tradisjonell fysikalsk behandling, som massasje og øvelser, kan ha mindre positiv effekt enn om pasienten lærer seg å gjøre dagligdagse bevegelser uten å jukse, sier Stiles.

Kan bli sykeliggjort
Professoren tror enkelte mennesker kan bli sykeliggjort av tradisjonell behandling: Pasienten blir veldig fokusert på at behandlingen skal virke før man kan begynne å bevege seg normalt.

- Jeg sier ikke at det er noe galt med å få øvelser fra en fysioterapeut, eller å få et program på et helsestudio for hvordan man skal styrke ryggen, men hvis pasienten fortsetter med å jukse på dagligdagse bevegelser, har ikke behandlingen noe effekt. Det blir det samme som å spille fotball, skal du bli god til noe så må du trene på akkurat det du ønsker å bli god til, sier Stiles.

Nyvinning innen forskning
Begge gruppene i prosjektet benytter seg av internett for å besvare spørreskjemaer med kartlegging av smerter, angst, frykt og unngåelse. Pasientene følges i tolv måneder, men det legges opp til å kunne måle effekten i tre år.

- Vi benytter oss av en programvare som heter CheckWare til å registrere alle pasientdataene. Programmet har åpnet nye dører for oss som driver med forskning, sier Stiles.

Det benyttes anerkjente diagnostiske tester og enkle analyseskjemaer som pasienten fyller ut via internett.

Påminnelser via sms
Skulle pasienten glemme å fylle ut skjemaet en dag, vil vedkommende påminnes om dette via sms helt til skjemat blir utfylt. CheckWare lagrer pasientdata og presenterer kurver og grafiske fremstillinger av pasientenes svar.

- Programmet lager også ferdige tekstrapporter om hver pasient, og alle dataene kan overføres direkte til SPSS. Det er ingen tvil om at dette sparer både tid og penger i forskningsarbeidet, sier Stiles.

Ryggsmerter

- Norge er helt i verdenstoppen på rapporterte tilfeller av ryggsmerter per innbygger.
- En av fire voksne personer i Norge har kroniske smerter som har vart mer enn seks måneder.
- Nær halvparten av dem som oppsøker lege, gjør det med utgangspunkt i smerter. De hyppigst forekommende smertetilstandene er muskel- og skjelettsmerter, oftest lokalisert i ryggen.
- Pasienter med smerteplager er storforbrukere av helsetjenester, og dette utgjør en betydelig byrde på samfunnets helsebudsjett. I tillegg kommer kostnadene ved manglende arbeidsførhet.
- I en rapport fra Nasjonalt ryggnettverk fremgår det at 46 prosent av sykefraværet og 33 prosent av uførepensjoner skyldes muskel- og skjelettlidelser.
- Behandling av kronisk smerte gjennom kognitiv adferdsterapi har sitt utgangspunkt i den biopsykososiale forståelsesmodellen og det gjensidige forholdet mellom biopsykososiale faktorer og smerte.
- Kognitiv terapi er en form for psykoterapi som opprinnelig ble utviklet av den amerikanske psykiateren Aaron Beck.
- Grunntanken i terapien er at emosjoner og atferd i høy grad blir bestemt av hvordan mennesker strukturerer sin verden ved hjelp av tenkning.
- De beste behandlingsresultatene har tradisjonelt vært for angst og depresjonslidelser, men forskning viser også lovende behandlingsresultater for spiseforstyrrelser, samlivsproblemer, alkoholproblemer, personlighetsforstyrrelser og psykoser.

http://www.dagensmedisin.no/nyheter/2010/10/15/kognitiv-behandling-mot-ry/index.xml

 
Derfor blir forskerne avkledd av Eia Skriv ut

Derfor blir forskerne avkledd av Eia

I møtet mellom Eia og forskeren er det den siste som burde være profesjonell. Er en redd for hva journalisten vil spørre om, kan dette være et tegn på at en ikke tør eller kan forsvare egen forskning.

Kai A. Olsen, professor II, UiB  Publisert BT: 19.apr.2010

Gjennom flere programmer har Harald Eia avkledd en rekke norske samfunnsvitenskapelige forskere. Ikke særlig pent gjort. Til gjengjeld har han blitt kritisert for kryssklipping, for å akseptere alt utenlandske forskere sier, for å ha sin personlige agenda og for å være i førtiårskrise.

Likevel, som professor blir jeg pinlig berørt når norske forskere så åpenbart har startet med konklusjonen, og kun vært interessert i dokumentasjon som underbygger denne. Alt annet blir avvist, enten som «dårlig» forskning, eller som uinteressante problemstillinger. En kan le av andres forskning, men da kreves det at latteren kan underbygges vitenskapelig.

Mangler vitenskapelig belegg
I USA, som nok har bedre forskningstradisjoner enn det vi har, er det et krav at forskeren som går ut i mediene, enten med egne resultater eller for å kritisere andre, har vitenskapelig belegg for det som sies. I praksis betyr det at de som er interessert skal kunne finne fram til publiserte forskningsrapporter eller artikler som underbygger kortversjonen fra TV eller aviser.

Det forstemmende med mange av Eias intervjuobjekter er at de ikke kan begrunne sin avvisning av andres forskningsresultater, verken med god argumentasjon eller ved å vise til egne eller andres publikasjoner. Det hele blir tragikomisk når forskeren isteden forsøker å begrunne sin kritikk med egne erfaringer, eller ved at de resultatene en nettopp har forkastet ikke er «interessante».

Forskerne må være åpne
Dessverre for samfunnsforskningen kan en ikke alltid regne ut hvem som har rett, selv ikke etter lang tid. Da kan en også lettere avvise all kritikk, og kjøre sitt eget politiske løp i forskningen. En forsker skal være kunnskapsrik, kjenne sitt fag og, som Eia framhever, også være åpen for nye tanker og ideer. Selv de ideene som går mot ens eget grunnsyn og aksepterte oppfatninger skal vurderes og analyseres faglig. Det er krevende.

Mange startet en forskningskarriere med et politisk utgangspunkt, for eksempel at forskjellen mellom menn og kvinner skyldes miljø, og har bygget all sin forskning på dette fundamentet. Vi kan se at det da vil være vanskelig å akseptere kritikk fra et annet ståsted. Ikke bare kan grunnleggende holdninger til hvordan verden er satt sammen falle i grus, men ens kompetanse, doktorgrad, artikler, undersøkelser, kan også vise seg å være verdiløse, i verste fall ha vært en blindvei i jakten på økt forståelse.

Stiller for få spørsmål
Det er mange eksempler på at forskere har fusket med data for å få teoriene til å stemme. Det er ytterpunktet, og selv om vi har hatt flere slike saker i Norge er det heldigvis få som går så langt. Men konklusjonene kan lett bli gale også om forskeren ikke er åpen for nye momenter. Eia viser dette tydelig. Undersøkelser viser at foreldre som gjorde det godt på skolen også får barn som klarer seg bra (i gjennomsnitt).

Vi kan forklare korrelasjonen med miljøpåvirkning, ved at barn etteraper foreldre, ved at skoleflinke foreldre påvirker barn til å verdsette skolen og, selvfølgelig, ved at de kan gi barna mer hjelp med leksene. Dette er plausible forklaringer som understøttes av dataene.

En mer åpen forsker vil derimot også se på mulighetene for at biologi og arv kommer inn. Det forutsetter at forskeren er villig til å akseptere at dette kan være en faktor, og - ikke minst - at vedkommende arbeider i et miljø som aksepterer slike momenter. Når Eia så tydelig viser at mange norske samfunnsforskere har marginal kunnskap om biologisk påvirkning, viser han bare så tydelig at dette ikke har vært en akseptabel problemstilling i fagmiljøet.

Små miljøer gir innavl
Norske forskningsmiljøer er små. Derfor blir det også mulig for et helt fagmiljø å avvise uønskede problemstillinger. Siden svært mange forskere i Norge er utdannet ved den institusjonen der de arbeider, får vi fort sterke innavl-effekter. Senter for Tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo er et godt eksempel. Tidligere mangeårige leder hadde doktorgrad fra København, mens alle andre faste vitenskapelige tilsatte har hovedutdanning fra UiO.

I USA er det, ved mange universiteter, sett på som uønsket å ansette egne doktorgradsstudenter. I Norge er dette nærmest en regel. Det er jo ganske interessant at et stort land som USA med store fagmiljøer, er opptatt av faren ved innavl mens vi i lille Norge ignorerer problemet. Det er selvfølgelig behagelig å lukke øynene - vi ønsker ikke å flytte på oss. Publisering og deltagelse i internasjonale forskning skal motvirke slike innavl-effekter, men det internasjonale miljøet er stort. Risikoen er til stede for at vi velger å delta i de miljøene der vår forskning blir akseptert. Også i internasjonal forskning er det blitt mindre tid til åpne diskusjoner. En gang i tiden dro forskere på konferanser for å diskutere. I dag er vi der for å presentere.

Tør sjelden kritisere
Det mest pinlige med Hjernevask er at vi overlater til Eia å rydde opp. I et levende og utadvendt forskningsmiljø skulle vi selv vært i stand til å formulere kritikken. Men norske forskere er ofte forsiktig med å delta i mediene, og enda forsiktigere med å kritisere andre. I en verden der nesten all forskning foregår i militær eller i privat regi, og dermed ofte er unndratt offentlighet, må verdien av offentlig finansiert forskning nettopp være at forskeren er fri til å delta i den allmenne diskusjonen.

I så måte bør vi kunne rette sterkere kritikk mot de forskerne som ikke ville delta hos Eia, enn dem som deltar. Nå har åpenbart Eia hatt sin agenda, men i møte mellom Eia og forskeren er det den siste som burde være profesjonell. Er en redd for hva journalisten vil spørre om, kan dette være et tegn på at en ikke tør eller kan forsvare egen forskning, og hva er da poenget?

Kritikk oppleves truende
Mangel på diskusjon og kritikk er farlig. Innen forskning finner hver og en av oss sin nisje, og lar andre arbeide i fred på sine områder. I så måte en veldig lik situasjon til den vi har i journalistikken. Heller ikke der kritiserer en sine kolleger, ikke engang når konkurrerende mediebedrifter gjør store tabber.

Nå er det ikke enkelt å være kritiker. Eia har nok oppdaget det. Når de faglige argumentene kommer til kort blir diskusjonen ofte personlig. I løpet av karrieren har jeg skrevet noen innlegg som dette og blitt truet av forskningsråd, private firma og av departementet, med alt fra tap av forskningsbevilgninger til rettssaker og dulgte trusler om at det kan få betydning for min stilling. En må derfor ha en sterk erkjennelse av at kritikk er viktig for å fortsette.

Avkledd med god grunn
God forskning skal tåle saklig kritikk og gode forskere er gjerne sine egne kritikere. De skal ha tenkt gjennom alle innvendinger og alle kritiske spørsmål lenge før journalisten eventuelt finner på å komme på besøk. Det har ikke mange av intervjuobjektene til Eia. Isteden har de valgt å se bort fra politisk ikke-akseptable forklaringer. Derfor blir de avkledd av Eia. Han har gjort norsk forskning en stor tjeneste, men vi burde nok klart dette selv.

 
Når katastrofen rammer Skriv ut

Psykolog og dr. philos Atle Dyregrov intervjuet av Gunnvor Grønsdal.

- Det er lett å glemme de langsiktige konsekvensene som katastrofer medfører. Vi vil så gjerne at smertefulle ting skal gå fort over. Vi vil gjerne bevare vår tro på en rettferdig og trygg verden, sier Atle Dyregrov, psykolog og leder for Senter for Krisepsykologi i Bergen. I boken Katastrofepsykologi ( Fagbokforlaget 2002) gir han en fremstilling av reaksjoner og etterreaksjoner når mennesker opplever katastrofer. Boken vektlegger det praktiske katastrofearbeidet og beskriver konkrete hjelpemetoder og tiltak.

- Etter annen verdenskrig fattet flere psykologer interesse for feltet katastrofepsykologi, men katastrofepsykologi ble ikke fag før på 1970 ? tallet. Først på 1980 - tallet begynte det å etablere seg, og man startet med systematisk oppfølgning etter store ulykker, sier Atle Dyregrov, psykolog og leder ved Senter for Krisepsykologi i Bergen.

- Hva er en katastrofe?

- En katastrofe kjennetegnes av at den leder til store menneskelige lidelser og materielle skader. Den truer vår eksistens, identitet, verdighet og trygghet. Med unntak av visse foranmeldte naturkatastrofer, rammer katastrofer plutselig, uforutsigbart og uventet, og ligger utenfor vår kontroll. Virkningen strekker seg langt ut over selve hendelsen.

- Er det flere katastrofer nå enn tidligere?

- Naturkatastrofer øker på verdensbasis, og dette har nær sammenheng med hvordan vi mennesker forvalter naturen. Vi ser også stadig flere og større flytyper, raskere båter og tog, slik at når ulykken inntreffer, rammes et stort antall mennesker og skadeomfanget er svært stort. De fleste som får oppfølging ved vårt kontor, Senter for Krisepsykologi, går der for å bearbeide ulike typer tap i tilknytning til hverdagsulykker, selvmord og andre plutselige dødsfall.

Når katastrofen rammer

- Når katastrofen rammer, opplever de involverte en endret bevissthetstilstand, det vil si at et menneske i en slik situasjon, tar inn, bearbeider og lagrer informasjon på en annen måte enn vanlig. Når vi lytter til personer som har vært involvert i en katastrofe, uttrykker de gjerne : Det er helt uvirkelig, det kan ikke være sant. Det er som en drøm, som noe jeg har sett på TV. Det er som jeg står utenfor det hele, ser det hele som en tilskuer. Opplevelsen av uvirkelighet følges ofte av fravær av sterke følelser, som om alle følelsene er ?bedøvet? . Dette fraværet kan overraske både den rammede selv og hjelperne, og kan senere gi opphav til selvbebreidelse for at de ikke reagerte mer enn de gjorde. Erfaring tyder på at jo mer sjokkartet opplevelsen er, desto lengre tid kan det gå før et følelsesmessig utbrudd kommer.

Under selve katastrofen oppleves ofte en endret tidsopplevelse. Det er som om tiden står stille, som om alt skjer i sakte film, og det kan kjennes som en evighet før hjelpen kommer. Mennesker som rammes av trafikkulykker, kan fortelle at de i det korte tidsrommet som går mellom oppdagelsen av hva som kommer til å skje, og selve kollisjonsøyeblikket eller utforkjøringen, opplever at hele deres liv passerer revy. Det viser oss at hjernen i slike situasjoner har mulighet til å bearbeide og presentere store mengder informasjon i løpet av kort tid.

Et annet kjennetegn er superhukommelse. Inntrykk en får i slike hendelser fester seg med en detaljrikdom og en intensitet som er annerledes enn vanlig. Alle sanser synes åpne og vendt mot omverdenen, noe som fører til at vedkommende kan reagere hensiktsmessig i situasjonen. Noen mennesker reagerer med å huske detaljer fra deler av hendelsen, mens resten av opplevelsen absolutt ikke kan huskes. Atter andre kan oppleve det vi kaller psykogen amnesi, vedkommende skyver hendelsen ut av bevisstheten fordi det oppleves for vanskelig å forholde seg til.

I sjeldne tilfeller blir inntrykkene så sterke at vedkommende blir totalt handlingslammet eller rammet av panikk. Det kan virke som om den mentale kapasiteten til å motta informasjon, bryter sammen. Dette kan resultere i at vedkommende blir stående ubevegelig eller får panikk, som igjen kan føre til at vedkommende utfører irrasjonelle handlinger.

Kroppslige reaksjoner kan være hurtig puls og pust, og mobilisering av fysisk styrke. Dersom hendelsen varer en stund oppleves gjerne skjelvinger og veksling mellom fryse og svettebyger. Når hendelsen er kortvarig, hører en gjerne ?Jeg fikk den store skjelven etterpå?.

Mennesker som opplever slike katastrofer har ofte sosiale behov som gir seg uttrykk i ønske om å være nær sine kjære. Familiemedlemmer kan risikere sitt eget liv for å gjenforenes med familien ? en far sa etter en storbrann: ? Da jeg hørte min datter rope, var jeg sikker på at hun var innesperret i det brennende bygget vårt. Det viste seg heldigvis at hun allerede var ute, men jeg er sikker på at om noen hadde prøvd å hindre meg i å ta meg inn til henne, ville jeg ha slått ned vedkommende.? Det er også viktig å være klar over at det er noen få mennesker som ikke får noen reaksjoner. Det er ikke slik at man nødvendigvis må utvise reaksjoner, selv om en har vært utsatt for en katastrofe.

Ettervirkninger av katastrofer

- Mange som opplever tap av nære familiemedlemmer, fortsetter å oppleve uvirkelighet og sjokk, reaksjoner som kan sitte lenge i. For noen sitter sjokket så dypt at de følelsesmessige reaksjonene blir utsatt på ubestemt tid. Mange har stort behov for å snakke om det som har skjedd. De kan gjenta sin historie gang på gang for dem som vil høre på, ikke sjelden uten å vise noen form for følelsesmessige reaksjoner. Dette kan være en hjelp til å få et første grep om det inntrufne.

- Har hendelser vi har opplevd tidligere noe å si i en slik situasjon ?

- Etterreaksjoner kan styres av flere ulike faktorer som personlighet, tidligere livskriser og hvordan en har mestret ulike hendelser. Også hvilket omsorgsmiljø den rammede befinner seg i er vesentlig for hvordan han eller hun reagerer etter en slik påkjenning.

- Hvilke reaksjoner er de vanligste ?

- Den ettervirkningen som oftest synes å forekomme er påtrengende bilder eller minner fra hendelsen. Minnene kan komme både i våken tilstand og under søvn, i form av drømmer og mareritt. For de fleste er det synsinntrykkene som har festet seg, men også hørselsinntrykk kan etse seg fast. Smell, rop, skrik, knaking og for noen en spøkelsesaktig stillhet, er noen former for hørselsinntrykk. Lukt kan også fremkalle minner. Det kan være lukt av bensin, brent lukt eller lukt av andre mennesker. Minnene kan være så intense og levende at noen mennesker frykter for at de er i ferd med å bli gale. Det er ofte vanskelig å dele disse minnene med utenforstående og det kan være vanskelig å beskrive dem med ord. I den første tiden tjener disse opplevelsene til å konfrontere vedkommende med hendelsen, og tvinger dem derved til aktivt å bearbeide katastrofen. Søvnforstyrrelser forekommer ofte. Det vanligste er innsovningsvansker som følge av mange tanker og bilder. Noen plages av oppvåkningsproblemer. De våkner av drømmer og mareritt der de gjenopplever hendelsen. Selv om vedkommende føler seg svært trett og sliten, kan han eller hun oppleve slike søvnforstyrrelser. Sinne og irritabilitet kan også forekomme og kan ta ulike former. Det kan rette seg mot hjelpere, mot personer som betraktes som ansvarlige for ulykken, eller mot familie og venner. Dette kan slite på familiebånd og føre til problemer i samspillet med omgivelsene. Skyld, skam og selvbebreidelse kan også forekomme. Begrepet ?overlevelsesskyld? betegner nettopp de vanskene overlevende ved katastrofer kan ha med å forsone seg med at andre døde, mens en selv overlevde. ?Om jeg bare hadde?.? , ? Jeg skulle ha tenkt på?.? , er vanlige reaksjoner. Særskilt sterk skyldfølelse oppleves av foreldre som overlever barna sine. Tristhet, gråt, angst og konsentrasjonsproblemer er andre reaksjonsformer etter en katastrofe.

Posttraumatisk stresslidelse ( PTSD )

- Det mønsteret av plager eller symptomer som ofte utvikler seg etter traumatiske hendelser, har fått den diagnostiske betegnelsen Posttraumatisk stresslidelse. Om en som er rammet av en katastrofe får denne diagnosen, avhenger av om de ulike reaksjonene vi tidligere har nevnt, vedvarer i bestemte mønstre. PTSD kan forekomme i akutt form, med reaksjoner innen de første seks måneder etter hendelsen, eller i en utsatt form der reaksjonene inntreffer etter seks måneder.

- Hvem er i risikosonene for å utvikle PTSD ?

- Det er vanskelig å si hvem som utvikler PTSD, men all forskning viser at mennesker som tidligere har opplevd et alvorlig traume, er mer sårbar enn andre under en katastrofe. Erfaring vi har gjort i krisebearbeiding viser at dette har sammenheng med hvor godt vedkommende har lykkes i å bearbeide det første traumet. Det har også vist seg å være sammenheng mellom PTSD og tilpasningsproblemer i oppvekst og voksenliv, og om vedkommende tidligere har hatt psykiske problemer. Forskere har også funnet at personer som vegrer seg mot behandling var risikopersoner med hensyn til å utvikle Posttraumatisk stresslidelse. Det å ha vært utsatt for dødstrussel øker mulighetene for å utvikle PTSD. Disse personene har også flere plager enn dem som ikke har vært truet på livet. Studier viser også at voldtekt, tortur og eksponering av grotesk død, øker risikoen for å utvikle PTSD.

Barns katastrofereaksjoner

- Barns reaksjoner under og etter en katastrofe er ofte svært avhengig av hvordan de voksnes reaksjoner er, og hvordan de klarer å ivareta barnets behov. Barnets behov for å vite hva som har skjedd og hva som kommer til å skje blir dessverre ofte undervurdert. I et forsøk på å skåne barna kan voksne benytte feilaktige forklaringer, omskrivninger eller taushet og utestenge barna fra ritualer som eksempelvis begravelse. Voksne som har vært i en katastrofe, og som ønsker å glemme, kan undertrykke og fortrenge hendelsen, og blir dermed ute av stand til å snakke med barnet. Dette kan forverre situasjonen for barnet.

- Hva er de vanligste reaksjonene hos barn ?

- Barns umiddelbare reaksjon kan variere med typen av katastrofe, nærvær av familiemedlemmer og barnets alder og modenhetsnivå. Barn kan, som voksne, oppleve uvirkelighet og mistro. Barn synes i mindre grad å benekte det som hender. Barns reaksjoner under en katastrofe er nesten alltid preget av frykt. Frykt for at de selv eller andre kan bli drept eller frykt for ikke å se foreldre eller søsken mer. I noen situasjoner kan barn bli grepet av panikk og kan forbigående miste kontrollen over lemmer og kroppsfunksjoner. Barn kan gjemme seg for å unngå fare. De kan også begi seg av gårde fra katastrofeområdet på egen hånd. De vanligste etterreaksjonene hos barn er frykt og angst. Barnet kan, i tillegg til angst for å oppleve katastrofen igjen, også få generell angst som redsel for å være alene, frykt for tyver, blir mørkredd osv. Det er også svært vanlig at barn får påtrengende minner. Disse minnene kan være spesielt plagsomme når aktiviteten reduseres ved leggetid. Mange barn får søvnproblemer og vil ofte ha lyset på, døren åpen eller en voksen til stede. Barn kan holde slike minner for seg selv om de ikke blir direkte spurt om de har slike minner. Disse minnene gjør også barnet utsatt for konsentrasjonsproblemer, spesielt i skolesituasjonen. Når familiemedlemmer har omkommet under katastrofen, er tristhet, lengsel og savn vanlige reaksjoner. Enkelte barn isolerer seg fra andre barn etter slike hendelser og viser en mindre interesse enn før for omverden. Dette kan være tegn på depresjon. Barn som utagerer, er bråkete og brysomme kan også være deprimerte. Kroppslige reaksjoner som hodepine, magesmerter og sengevæting kan også forekomme. Skyldfølelse kan være spesielt plagsomme for barn. Barn kan forestille seg ulike årsakssammenhenger som kan romme tanker hvor deres egne handlinger blir tillagt overdreven vekt. Videre kan mangelfull informasjon gi grobunn for fantasier og selvbebreidelser. Barn kan også føle ?overlevelsesskyld ?. Barnet må få gjentatte forsikringer om at ingenting de har tenkt eller gjort, førte til det som skjedde.

- Hvor lenge varer etterreaksjoner ?

- Flere av de reaksjonene vi har nevnt kan vare ved. Det bør likevel fremheves at de sterkeste reaksjonene opptrer like etter katastrofen, og så avtar gradvis. Hos visse barn kan katastrofen likevel føre til permanente personlighetsforandringer. Det kommer an på hva slags katastrofe det gjelder. På dette området vet vi ikke nok. Over tid greier de fleste seg bra - selv uten oppfølging.

- Er det noen måte å hjelpe barnet på ?

- Det er viktig at barnet får være sammen med sine familiemedlemmer eller andre omsorgspersoner for å unngå unødig separasjon. Det er viktig at barnets hverdagsliv opprettholdes slik at barnet opplever kontinuitet og trygghet i rutiner og livsførsel.

Det er også viktig at barnet får åpen og ærlig informasjon og at fakta ikke holdes skjult for dem. Selv om disse fakta kan føre til sterke umiddelbare reaksjoner, bidrar dette til at barnet bevarer tilliten til de voksne, og hjelper dem også til å forstå reaksjoner hos de voksne etter hendelsen. Barna stiller spørsmål og må få konkrete svar som kan hjelpe dem til å forstå hva som har skjedd. Dette bidrar til forståelse og kan korrigere eventuelle misoppfatninger.

Profesjonell hjelp

- Visse hendelser er så dramatiske at det er viktig å komme inn for å forebygge, slik at de rammede ikke starter å fortolke opplevelsen på egen hånd. Eksempelvis kan den endrede tidsopplevelsen fortolkes til at hjelpen tok for lang tid før den rakk frem, mens den i virkeligheten var raskt på pletten. Opplevelse av skyld og følelsen av å ha unnlatt å gjøre noe, kan den rammede også få hjelp til å sette inn i en sammenheng. Denne hjelpen er krisehjelp, ikke en terapi. Personer som etter en tid fremdeles sliter med bilder og minner, eller er svært engstelig, bør få faglig oppfølgning. Det er viktig at den hjelpen som gies er faglig godt forankret med ekspertise innenfor feltet katastrofepsykologi.

- Hva kan det sosiale nettverket gjøre ?

- Oppmerksomhet fra omgivelsene synes dessverre ofte å være intens, men kortvarig, slik at mange etter en tid føler seg alene og glemt. Mange opplever at venner og familie drar seg unna slik at det oppstår vansker i samspillet med nettverket. Spesielt kan det se ut som om det er vanskelig for omgivelsene å fatte at den som er rammet kan ha reaksjoner som strekker seg over tid. Omgivelsene forventer at ?nå må hun ha kommet over det?. Det mangler heller ikke på gode råd eller oppmuntrende kommentarer som ?Det kunne gått så mye verre? eller ?Du skal være glad du er i live?. Mitt ønske er at nettverket kan gi hjelp også utover den første måneden. Det kan være hjelp til praktiske oppgaver, økonomisk hjelp eller å være en samtalepartner. En arbeidsplass er også den rammedes nettverk, og vår erfaring er at svært mange sliter nettopp i forhold til sin arbeidsgiver. Vedkommende trenger ofte hjelp og tilrettelegging for å komme tilbake til arbeid. Dette gjelder også barn og unge i en skolesituasjon. Selv i tilfeller der hele familien har opplevd det samme kan både opplevelsen og bearbeidingstakten variere betydelig. Parforhold trues blant annet ved at krisebearbeidingen synes å fungere ulikt hos kvinner og menn. Menn mestrer ofte mer ved å fortrenge reaksjoner, mens kvinner mestrer gjennom å slippe til reaksjoner og bearbeide dem.

- Kan opplevelsen av en katastrofe gi personlig vekst ?

- I mange anledninger får en høre at krise gir vekst. De fleste ville nok heller ha unnsluppet å vokse på denne måten, men det viser seg at de som klarer å gi mening til det meningsløse, enten i form av å finne nye verdier i livet eller engasjere seg i selvhjelpsgrupper, ser ut til å klare seg bedre enn andre. Det er helt klart at mange over tid opplever at hendelsen har medvirket til personlig vekst.

- Hvilken rolle har media i katastrofebildet ?

- Katastrofer og større ulykker er etter hvert blitt en del av vårt hverdagsliv. Aviser, fjernsyn og andre medier er raskt på pletten når en katastrofe inntreffer. Vi får bilder, intervjuer med involverte og detaljerte beskrivelser av ulykken direkte inn i vår egen stue. All fokus på de store ulykkene resulterer i at engstelsen i befolkningen øker, vi går rundt med en følelse om at ting også kan skje med oss.

- Hvordan ser fremtidens katastrofepsykologi ut ?

- I løpet av de siste 20 årene har vi utviklet en rekke gode metoder for å ivareta dem som sliter utover den første tiden etter en katastrofe. Dette kommer til å fortsette. Vi utvikler stadig mer presise metoder for de ulike problemområdene. Vi vil også bli mer presise i forhold til det vi formidler i form av informasjon til befolkningen. En betydelig del av denne informasjonen vil bli publisert på Internett, slik at mennesker som sliter med ulike typer psykiske problemer, også etter katastrofer, vil kunne gå på nettet og finne nyttig og god informasjon om hva de selv kan gjøre, og når de bør få faglig hjelp, avslutter psykolog Atle Dyregrov.

 

 
Dissosiativ lidelse Skriv ut

Psykologspesialist Tone Sem Langfeldt intervjuet av Gudrun Vinsrygg

Hvis vi opplever ekstreme hendelser som truer vår eksistens, kan hjernen vår splitte opp disse sanseinntrykkene for å fjerne oppmerksomheten fra det som er farlig slik at vi blir i stand til å takle angsten som følger med. Fenomenet kalles dissosiasjon, og i sin sykelige form dissosiativ identitetsforstyrrelse eller multippel personlighetsforstyrrelse. Hukommelsestap, angst, flash backs, mareritt og humørsvingninger er de vanligste symptomene.

- Alle har vi en medfødt evne til dissosiasjon, noe vi bruker som et psykisk forsvar ved ekstreme hendelser som oppleves livstruende, sier Tone Sem Langfeldt, privatpraktiserende spesialpsykolog i Stavanger. ? Slike påkjenninger, særlig om de har pågått over tid, kan være så voldsomme at det mentale apparatet ikke har kapasitet til å ta inn over seg de faktiske hendelsene - og integrere disse med tidligere erfaringer og oppfatninger.

- Hvorfor klarer man ikke å ta hendelsene inn over seg?

- Fordi de er for sterke og skaper så stor redsel at de truer ens forståelse av seg selv og verden: ?Dette er ikke mulig!? ?Det kan ikke være sant at dette hender meg!?

Det handler om situasjoner der det heller ikke er andre personer til stede som kan beskytte, forklare og trøste.

Hukommelsestap

- Kan du gi eksempler på slike situasjoner?

- Overgrep som omsorgssvikt og incest ? begått av foreldre eller nære omsorgspersoner. Dette kan være opplevelser som truer et barns fysiske og psykiske eksistens og ofte også umuliggjør at andre voksne kan trøste eller beskytte barnet. Dissosiativ identitetsforstyrrelse ble beskrevet allerede på Freuds tid, men Freud var mer opptatt av seksuelle fantasier enn faktiske overgrep: tiden var ikke moden for å erkjenne incest. Andre eksempler er krig, terror, naturkatastrofer og store ulykker.

- Hva er symptomene på dissosiasjon?

Hukommelsestap i forbindelse med enkelte situasjoner og hendelser er et av de mest alvorlige symptomene. Dette er effektivt fordi det fjerner angst for ubehagelige minner i fortiden, og for situasjoner som assosieres til ubehagelige minner i nåtiden. Hukommelsestap kan imidlertid skape ny angst fordi man mister tidssammenhengen og blir usikker: ?Var jeg der? Skjedde dette meg?? Det som er et effektivt forsvar i noen situasjoner, blir problem i andre. For å dekke over hukommelseshullene, både for seg selv og andre, fyller man gjerne inn sannsynlige forklaringer, noe som igjen skaper en følelse av uvirkelighet og fremmedgjøring: ?Jeg er ikke sikker, men det var sannsynligvis slik?? Dette fører til ny usikkerhet, og forsterkes gjerne av at andre gir tilbakemeldinger man ikke kjenner seg igjen i ? noe som øker usikkerheten ytterligere og gir grunnlag for problemer med selvfølelse, selvbilde og identitet.
Andre symptomer kan være angst, flashbacks, mareritt og humørsvingninger.
Symptomene er reaksjon på en reel trussel, og de har som funksjon å redusere angsten for å bli minnet om de livstruende opplevelsene.

Flere identiteter

Tilpasning til en langvarig overgrepsituasjon kan gi utforming av flere identiteter. Man er en person i en situasjon med frykt, en annen person i en situasjon med liten fare ? en veksler mellom disse personlighetene.

- Er det snakk om helt ulike hjernefunksjoner?

- Nei, det handler mer om atskilte roller med ulike funksjoner for den som er rammet. Forskning på hjernens aktivitet under dissosiasjon er et relativt nytt forskingsområde, så det er mye vi ennå ikke vet om hjernens evne til å takle ekstreme psykiske påkjenninger.

- Betyr det at en utenforstående kan kommunisere med de ulike personlighetene hos den som er syk?

- Ja, de som har utviklet ulike identiteter vil kunne kommunisere med disse, og det er også kommunikasjon mellom identitetene, dvs. at den syke har stemmer i hodet eller hører stemmer. Det går altså an å snakke med de ulike personlighetene, og det går an å forstå bakgrunnen for at de kom, og deres funksjon når det gjelder å mestre dagliglivet. Det kan være slik at personer som har opplevd ekstreme traumer fra barndommen, og som har utviklet ulike identiteter, blir vant til å leve med stemmer, og at de tror andre har det på samme måten. Det kan være overraskende for dem å forstå at dette ikke er vanlig.

- Finnes det mange former for dissosiasjon?

- Ja, i vårt diagnosesystem ICD-10 F 44 er det beskrevet 10 ulike former. Det betyr at personer kan utvikle ulikt forsvar for å klare ulike påkjenninger ut fra både situasjonsforskjeller og ulik hjernekapasitet når det gjelder å tåle belastninger.

- Hva er det som skiller de ulike diagnosene?

- Hvilke funksjoner som rammes. Det kan for eksempel være psykiske funksjoner som hukommelse og identitet, men det kan også være fysiske som motorisk bevegelse (lammelser, transetilstander, kramper, sanseutfall) - og en kombinasjon av disse.

Behandling

- Hvordan kan dissosiative lidelser behandles?

- Det legges vekt på å forstå innholdet og omfanget av de ekstreme påkjenningene pasienten har vært utsatt for, og veien til det går via de aktuelle dissosiative symptomene vedkommende har ? for eksempel hukommelsestap som dekker over angst for å bli minnet om de livstruende opplevelsene.
I praksis foregår behandlingen ved at terapeuten får pasienten til å beskrive situasjonen forut for hukommelsestapet, slik at han/hun kan identifisere tanker og følelser som har tilknytning til ubehagelige minner. Det betyr også at vedkommende kan formidle de andre identitetenes oppfatning av situasjonen forut for hukommelsestapet.

- Betyr det at de ulike identitetene har ulike kunnskaper og erfaringer som kan utfylle bildet når det gjelder hva som utløste hukommelsestapet og hva det minner om av gamle traumer?

- Ja, nettopp. Og ved å akseptere symptomene som et forsvar og en mestringsstrategi, og i utgangspunktet ikke ønske å endre på disse, kan man få frem de faktiske hendelsene uten å vekke for mye angst. Målet er at pasienten etter hvert skal få tilgang til sine egne skremmende opplevelser og sin egen historie, at han/hun kan forstå sine reaksjoner og skjønne mer av seg selv. Dette gir bedre selvfølelse og mer trygghet.

- Er det et mål også å få bort alle symptomene?

- Kanskje ikke. De fleste pasienter synes de klarer å leve bedre med traumene sine når de skjønner sammenhengen og forstår at de dissosiative symptomene på mange måter er en mestringsstrategi. Noen klarer etter hvert også å møte hverdagens utfordringer bedre når de har lært å oppøve en viss selvkontroll.

Jeg vil spesielt nevne betydningen av allianse, for dette er lange behandlinger og terapeuten må være villig til ?å gå veien sammen med pasienten?. Det å signalisere at ?du vil og kan dette? er allianseskrapende.

- Hvordan kan jeg som pårørende hjelpe?

- Ved å gi støtte, oppmerksomhet og omsorg. På den måten kan du være med å gi vedkommende opplevelse av mestring og kontroll over egen situasjon og eget liv, noe som er med å dempe angsten.

 

 
<< Start < Forrige 1 2 3 4 5 Neste > Siste >>

JPAGE_CURRENT_OF_TOTAL