header
Hjem Artikler
Artikler
Når katastrofen rammer Skriv ut

Psykolog og dr. philos Atle Dyregrov intervjuet av Gunnvor Grønsdal.

- Det er lett å glemme de langsiktige konsekvensene som katastrofer medfører. Vi vil så gjerne at smertefulle ting skal gå fort over. Vi vil gjerne bevare vår tro på en rettferdig og trygg verden, sier Atle Dyregrov, psykolog og leder for Senter for Krisepsykologi i Bergen. I boken Katastrofepsykologi ( Fagbokforlaget 2002) gir han en fremstilling av reaksjoner og etterreaksjoner når mennesker opplever katastrofer. Boken vektlegger det praktiske katastrofearbeidet og beskriver konkrete hjelpemetoder og tiltak.

- Etter annen verdenskrig fattet flere psykologer interesse for feltet katastrofepsykologi, men katastrofepsykologi ble ikke fag før på 1970 ? tallet. Først på 1980 - tallet begynte det å etablere seg, og man startet med systematisk oppfølgning etter store ulykker, sier Atle Dyregrov, psykolog og leder ved Senter for Krisepsykologi i Bergen.

- Hva er en katastrofe?

- En katastrofe kjennetegnes av at den leder til store menneskelige lidelser og materielle skader. Den truer vår eksistens, identitet, verdighet og trygghet. Med unntak av visse foranmeldte naturkatastrofer, rammer katastrofer plutselig, uforutsigbart og uventet, og ligger utenfor vår kontroll. Virkningen strekker seg langt ut over selve hendelsen.

- Er det flere katastrofer nå enn tidligere?

- Naturkatastrofer øker på verdensbasis, og dette har nær sammenheng med hvordan vi mennesker forvalter naturen. Vi ser også stadig flere og større flytyper, raskere båter og tog, slik at når ulykken inntreffer, rammes et stort antall mennesker og skadeomfanget er svært stort. De fleste som får oppfølging ved vårt kontor, Senter for Krisepsykologi, går der for å bearbeide ulike typer tap i tilknytning til hverdagsulykker, selvmord og andre plutselige dødsfall.

Når katastrofen rammer

- Når katastrofen rammer, opplever de involverte en endret bevissthetstilstand, det vil si at et menneske i en slik situasjon, tar inn, bearbeider og lagrer informasjon på en annen måte enn vanlig. Når vi lytter til personer som har vært involvert i en katastrofe, uttrykker de gjerne : Det er helt uvirkelig, det kan ikke være sant. Det er som en drøm, som noe jeg har sett på TV. Det er som jeg står utenfor det hele, ser det hele som en tilskuer. Opplevelsen av uvirkelighet følges ofte av fravær av sterke følelser, som om alle følelsene er ?bedøvet? . Dette fraværet kan overraske både den rammede selv og hjelperne, og kan senere gi opphav til selvbebreidelse for at de ikke reagerte mer enn de gjorde. Erfaring tyder på at jo mer sjokkartet opplevelsen er, desto lengre tid kan det gå før et følelsesmessig utbrudd kommer.

Under selve katastrofen oppleves ofte en endret tidsopplevelse. Det er som om tiden står stille, som om alt skjer i sakte film, og det kan kjennes som en evighet før hjelpen kommer. Mennesker som rammes av trafikkulykker, kan fortelle at de i det korte tidsrommet som går mellom oppdagelsen av hva som kommer til å skje, og selve kollisjonsøyeblikket eller utforkjøringen, opplever at hele deres liv passerer revy. Det viser oss at hjernen i slike situasjoner har mulighet til å bearbeide og presentere store mengder informasjon i løpet av kort tid.

Et annet kjennetegn er superhukommelse. Inntrykk en får i slike hendelser fester seg med en detaljrikdom og en intensitet som er annerledes enn vanlig. Alle sanser synes åpne og vendt mot omverdenen, noe som fører til at vedkommende kan reagere hensiktsmessig i situasjonen. Noen mennesker reagerer med å huske detaljer fra deler av hendelsen, mens resten av opplevelsen absolutt ikke kan huskes. Atter andre kan oppleve det vi kaller psykogen amnesi, vedkommende skyver hendelsen ut av bevisstheten fordi det oppleves for vanskelig å forholde seg til.

I sjeldne tilfeller blir inntrykkene så sterke at vedkommende blir totalt handlingslammet eller rammet av panikk. Det kan virke som om den mentale kapasiteten til å motta informasjon, bryter sammen. Dette kan resultere i at vedkommende blir stående ubevegelig eller får panikk, som igjen kan føre til at vedkommende utfører irrasjonelle handlinger.

Kroppslige reaksjoner kan være hurtig puls og pust, og mobilisering av fysisk styrke. Dersom hendelsen varer en stund oppleves gjerne skjelvinger og veksling mellom fryse og svettebyger. Når hendelsen er kortvarig, hører en gjerne ?Jeg fikk den store skjelven etterpå?.

Mennesker som opplever slike katastrofer har ofte sosiale behov som gir seg uttrykk i ønske om å være nær sine kjære. Familiemedlemmer kan risikere sitt eget liv for å gjenforenes med familien ? en far sa etter en storbrann: ? Da jeg hørte min datter rope, var jeg sikker på at hun var innesperret i det brennende bygget vårt. Det viste seg heldigvis at hun allerede var ute, men jeg er sikker på at om noen hadde prøvd å hindre meg i å ta meg inn til henne, ville jeg ha slått ned vedkommende.? Det er også viktig å være klar over at det er noen få mennesker som ikke får noen reaksjoner. Det er ikke slik at man nødvendigvis må utvise reaksjoner, selv om en har vært utsatt for en katastrofe.

Ettervirkninger av katastrofer

- Mange som opplever tap av nære familiemedlemmer, fortsetter å oppleve uvirkelighet og sjokk, reaksjoner som kan sitte lenge i. For noen sitter sjokket så dypt at de følelsesmessige reaksjonene blir utsatt på ubestemt tid. Mange har stort behov for å snakke om det som har skjedd. De kan gjenta sin historie gang på gang for dem som vil høre på, ikke sjelden uten å vise noen form for følelsesmessige reaksjoner. Dette kan være en hjelp til å få et første grep om det inntrufne.

- Har hendelser vi har opplevd tidligere noe å si i en slik situasjon ?

- Etterreaksjoner kan styres av flere ulike faktorer som personlighet, tidligere livskriser og hvordan en har mestret ulike hendelser. Også hvilket omsorgsmiljø den rammede befinner seg i er vesentlig for hvordan han eller hun reagerer etter en slik påkjenning.

- Hvilke reaksjoner er de vanligste ?

- Den ettervirkningen som oftest synes å forekomme er påtrengende bilder eller minner fra hendelsen. Minnene kan komme både i våken tilstand og under søvn, i form av drømmer og mareritt. For de fleste er det synsinntrykkene som har festet seg, men også hørselsinntrykk kan etse seg fast. Smell, rop, skrik, knaking og for noen en spøkelsesaktig stillhet, er noen former for hørselsinntrykk. Lukt kan også fremkalle minner. Det kan være lukt av bensin, brent lukt eller lukt av andre mennesker. Minnene kan være så intense og levende at noen mennesker frykter for at de er i ferd med å bli gale. Det er ofte vanskelig å dele disse minnene med utenforstående og det kan være vanskelig å beskrive dem med ord. I den første tiden tjener disse opplevelsene til å konfrontere vedkommende med hendelsen, og tvinger dem derved til aktivt å bearbeide katastrofen. Søvnforstyrrelser forekommer ofte. Det vanligste er innsovningsvansker som følge av mange tanker og bilder. Noen plages av oppvåkningsproblemer. De våkner av drømmer og mareritt der de gjenopplever hendelsen. Selv om vedkommende føler seg svært trett og sliten, kan han eller hun oppleve slike søvnforstyrrelser. Sinne og irritabilitet kan også forekomme og kan ta ulike former. Det kan rette seg mot hjelpere, mot personer som betraktes som ansvarlige for ulykken, eller mot familie og venner. Dette kan slite på familiebånd og føre til problemer i samspillet med omgivelsene. Skyld, skam og selvbebreidelse kan også forekomme. Begrepet ?overlevelsesskyld? betegner nettopp de vanskene overlevende ved katastrofer kan ha med å forsone seg med at andre døde, mens en selv overlevde. ?Om jeg bare hadde?.? , ? Jeg skulle ha tenkt på?.? , er vanlige reaksjoner. Særskilt sterk skyldfølelse oppleves av foreldre som overlever barna sine. Tristhet, gråt, angst og konsentrasjonsproblemer er andre reaksjonsformer etter en katastrofe.

Posttraumatisk stresslidelse ( PTSD )

- Det mønsteret av plager eller symptomer som ofte utvikler seg etter traumatiske hendelser, har fått den diagnostiske betegnelsen Posttraumatisk stresslidelse. Om en som er rammet av en katastrofe får denne diagnosen, avhenger av om de ulike reaksjonene vi tidligere har nevnt, vedvarer i bestemte mønstre. PTSD kan forekomme i akutt form, med reaksjoner innen de første seks måneder etter hendelsen, eller i en utsatt form der reaksjonene inntreffer etter seks måneder.

- Hvem er i risikosonene for å utvikle PTSD ?

- Det er vanskelig å si hvem som utvikler PTSD, men all forskning viser at mennesker som tidligere har opplevd et alvorlig traume, er mer sårbar enn andre under en katastrofe. Erfaring vi har gjort i krisebearbeiding viser at dette har sammenheng med hvor godt vedkommende har lykkes i å bearbeide det første traumet. Det har også vist seg å være sammenheng mellom PTSD og tilpasningsproblemer i oppvekst og voksenliv, og om vedkommende tidligere har hatt psykiske problemer. Forskere har også funnet at personer som vegrer seg mot behandling var risikopersoner med hensyn til å utvikle Posttraumatisk stresslidelse. Det å ha vært utsatt for dødstrussel øker mulighetene for å utvikle PTSD. Disse personene har også flere plager enn dem som ikke har vært truet på livet. Studier viser også at voldtekt, tortur og eksponering av grotesk død, øker risikoen for å utvikle PTSD.

Barns katastrofereaksjoner

- Barns reaksjoner under og etter en katastrofe er ofte svært avhengig av hvordan de voksnes reaksjoner er, og hvordan de klarer å ivareta barnets behov. Barnets behov for å vite hva som har skjedd og hva som kommer til å skje blir dessverre ofte undervurdert. I et forsøk på å skåne barna kan voksne benytte feilaktige forklaringer, omskrivninger eller taushet og utestenge barna fra ritualer som eksempelvis begravelse. Voksne som har vært i en katastrofe, og som ønsker å glemme, kan undertrykke og fortrenge hendelsen, og blir dermed ute av stand til å snakke med barnet. Dette kan forverre situasjonen for barnet.

- Hva er de vanligste reaksjonene hos barn ?

- Barns umiddelbare reaksjon kan variere med typen av katastrofe, nærvær av familiemedlemmer og barnets alder og modenhetsnivå. Barn kan, som voksne, oppleve uvirkelighet og mistro. Barn synes i mindre grad å benekte det som hender. Barns reaksjoner under en katastrofe er nesten alltid preget av frykt. Frykt for at de selv eller andre kan bli drept eller frykt for ikke å se foreldre eller søsken mer. I noen situasjoner kan barn bli grepet av panikk og kan forbigående miste kontrollen over lemmer og kroppsfunksjoner. Barn kan gjemme seg for å unngå fare. De kan også begi seg av gårde fra katastrofeområdet på egen hånd. De vanligste etterreaksjonene hos barn er frykt og angst. Barnet kan, i tillegg til angst for å oppleve katastrofen igjen, også få generell angst som redsel for å være alene, frykt for tyver, blir mørkredd osv. Det er også svært vanlig at barn får påtrengende minner. Disse minnene kan være spesielt plagsomme når aktiviteten reduseres ved leggetid. Mange barn får søvnproblemer og vil ofte ha lyset på, døren åpen eller en voksen til stede. Barn kan holde slike minner for seg selv om de ikke blir direkte spurt om de har slike minner. Disse minnene gjør også barnet utsatt for konsentrasjonsproblemer, spesielt i skolesituasjonen. Når familiemedlemmer har omkommet under katastrofen, er tristhet, lengsel og savn vanlige reaksjoner. Enkelte barn isolerer seg fra andre barn etter slike hendelser og viser en mindre interesse enn før for omverden. Dette kan være tegn på depresjon. Barn som utagerer, er bråkete og brysomme kan også være deprimerte. Kroppslige reaksjoner som hodepine, magesmerter og sengevæting kan også forekomme. Skyldfølelse kan være spesielt plagsomme for barn. Barn kan forestille seg ulike årsakssammenhenger som kan romme tanker hvor deres egne handlinger blir tillagt overdreven vekt. Videre kan mangelfull informasjon gi grobunn for fantasier og selvbebreidelser. Barn kan også føle ?overlevelsesskyld ?. Barnet må få gjentatte forsikringer om at ingenting de har tenkt eller gjort, førte til det som skjedde.

- Hvor lenge varer etterreaksjoner ?

- Flere av de reaksjonene vi har nevnt kan vare ved. Det bør likevel fremheves at de sterkeste reaksjonene opptrer like etter katastrofen, og så avtar gradvis. Hos visse barn kan katastrofen likevel føre til permanente personlighetsforandringer. Det kommer an på hva slags katastrofe det gjelder. På dette området vet vi ikke nok. Over tid greier de fleste seg bra - selv uten oppfølging.

- Er det noen måte å hjelpe barnet på ?

- Det er viktig at barnet får være sammen med sine familiemedlemmer eller andre omsorgspersoner for å unngå unødig separasjon. Det er viktig at barnets hverdagsliv opprettholdes slik at barnet opplever kontinuitet og trygghet i rutiner og livsførsel.

Det er også viktig at barnet får åpen og ærlig informasjon og at fakta ikke holdes skjult for dem. Selv om disse fakta kan føre til sterke umiddelbare reaksjoner, bidrar dette til at barnet bevarer tilliten til de voksne, og hjelper dem også til å forstå reaksjoner hos de voksne etter hendelsen. Barna stiller spørsmål og må få konkrete svar som kan hjelpe dem til å forstå hva som har skjedd. Dette bidrar til forståelse og kan korrigere eventuelle misoppfatninger.

Profesjonell hjelp

- Visse hendelser er så dramatiske at det er viktig å komme inn for å forebygge, slik at de rammede ikke starter å fortolke opplevelsen på egen hånd. Eksempelvis kan den endrede tidsopplevelsen fortolkes til at hjelpen tok for lang tid før den rakk frem, mens den i virkeligheten var raskt på pletten. Opplevelse av skyld og følelsen av å ha unnlatt å gjøre noe, kan den rammede også få hjelp til å sette inn i en sammenheng. Denne hjelpen er krisehjelp, ikke en terapi. Personer som etter en tid fremdeles sliter med bilder og minner, eller er svært engstelig, bør få faglig oppfølgning. Det er viktig at den hjelpen som gies er faglig godt forankret med ekspertise innenfor feltet katastrofepsykologi.

- Hva kan det sosiale nettverket gjøre ?

- Oppmerksomhet fra omgivelsene synes dessverre ofte å være intens, men kortvarig, slik at mange etter en tid føler seg alene og glemt. Mange opplever at venner og familie drar seg unna slik at det oppstår vansker i samspillet med nettverket. Spesielt kan det se ut som om det er vanskelig for omgivelsene å fatte at den som er rammet kan ha reaksjoner som strekker seg over tid. Omgivelsene forventer at ?nå må hun ha kommet over det?. Det mangler heller ikke på gode råd eller oppmuntrende kommentarer som ?Det kunne gått så mye verre? eller ?Du skal være glad du er i live?. Mitt ønske er at nettverket kan gi hjelp også utover den første måneden. Det kan være hjelp til praktiske oppgaver, økonomisk hjelp eller å være en samtalepartner. En arbeidsplass er også den rammedes nettverk, og vår erfaring er at svært mange sliter nettopp i forhold til sin arbeidsgiver. Vedkommende trenger ofte hjelp og tilrettelegging for å komme tilbake til arbeid. Dette gjelder også barn og unge i en skolesituasjon. Selv i tilfeller der hele familien har opplevd det samme kan både opplevelsen og bearbeidingstakten variere betydelig. Parforhold trues blant annet ved at krisebearbeidingen synes å fungere ulikt hos kvinner og menn. Menn mestrer ofte mer ved å fortrenge reaksjoner, mens kvinner mestrer gjennom å slippe til reaksjoner og bearbeide dem.

- Kan opplevelsen av en katastrofe gi personlig vekst ?

- I mange anledninger får en høre at krise gir vekst. De fleste ville nok heller ha unnsluppet å vokse på denne måten, men det viser seg at de som klarer å gi mening til det meningsløse, enten i form av å finne nye verdier i livet eller engasjere seg i selvhjelpsgrupper, ser ut til å klare seg bedre enn andre. Det er helt klart at mange over tid opplever at hendelsen har medvirket til personlig vekst.

- Hvilken rolle har media i katastrofebildet ?

- Katastrofer og større ulykker er etter hvert blitt en del av vårt hverdagsliv. Aviser, fjernsyn og andre medier er raskt på pletten når en katastrofe inntreffer. Vi får bilder, intervjuer med involverte og detaljerte beskrivelser av ulykken direkte inn i vår egen stue. All fokus på de store ulykkene resulterer i at engstelsen i befolkningen øker, vi går rundt med en følelse om at ting også kan skje med oss.

- Hvordan ser fremtidens katastrofepsykologi ut ?

- I løpet av de siste 20 årene har vi utviklet en rekke gode metoder for å ivareta dem som sliter utover den første tiden etter en katastrofe. Dette kommer til å fortsette. Vi utvikler stadig mer presise metoder for de ulike problemområdene. Vi vil også bli mer presise i forhold til det vi formidler i form av informasjon til befolkningen. En betydelig del av denne informasjonen vil bli publisert på Internett, slik at mennesker som sliter med ulike typer psykiske problemer, også etter katastrofer, vil kunne gå på nettet og finne nyttig og god informasjon om hva de selv kan gjøre, og når de bør få faglig hjelp, avslutter psykolog Atle Dyregrov.

 

 
Dissosiativ lidelse Skriv ut

Psykologspesialist Tone Sem Langfeldt intervjuet av Gudrun Vinsrygg

Hvis vi opplever ekstreme hendelser som truer vår eksistens, kan hjernen vår splitte opp disse sanseinntrykkene for å fjerne oppmerksomheten fra det som er farlig slik at vi blir i stand til å takle angsten som følger med. Fenomenet kalles dissosiasjon, og i sin sykelige form dissosiativ identitetsforstyrrelse eller multippel personlighetsforstyrrelse. Hukommelsestap, angst, flash backs, mareritt og humørsvingninger er de vanligste symptomene.

- Alle har vi en medfødt evne til dissosiasjon, noe vi bruker som et psykisk forsvar ved ekstreme hendelser som oppleves livstruende, sier Tone Sem Langfeldt, privatpraktiserende spesialpsykolog i Stavanger. ? Slike påkjenninger, særlig om de har pågått over tid, kan være så voldsomme at det mentale apparatet ikke har kapasitet til å ta inn over seg de faktiske hendelsene - og integrere disse med tidligere erfaringer og oppfatninger.

- Hvorfor klarer man ikke å ta hendelsene inn over seg?

- Fordi de er for sterke og skaper så stor redsel at de truer ens forståelse av seg selv og verden: ?Dette er ikke mulig!? ?Det kan ikke være sant at dette hender meg!?

Det handler om situasjoner der det heller ikke er andre personer til stede som kan beskytte, forklare og trøste.

Hukommelsestap

- Kan du gi eksempler på slike situasjoner?

- Overgrep som omsorgssvikt og incest ? begått av foreldre eller nære omsorgspersoner. Dette kan være opplevelser som truer et barns fysiske og psykiske eksistens og ofte også umuliggjør at andre voksne kan trøste eller beskytte barnet. Dissosiativ identitetsforstyrrelse ble beskrevet allerede på Freuds tid, men Freud var mer opptatt av seksuelle fantasier enn faktiske overgrep: tiden var ikke moden for å erkjenne incest. Andre eksempler er krig, terror, naturkatastrofer og store ulykker.

- Hva er symptomene på dissosiasjon?

Hukommelsestap i forbindelse med enkelte situasjoner og hendelser er et av de mest alvorlige symptomene. Dette er effektivt fordi det fjerner angst for ubehagelige minner i fortiden, og for situasjoner som assosieres til ubehagelige minner i nåtiden. Hukommelsestap kan imidlertid skape ny angst fordi man mister tidssammenhengen og blir usikker: ?Var jeg der? Skjedde dette meg?? Det som er et effektivt forsvar i noen situasjoner, blir problem i andre. For å dekke over hukommelseshullene, både for seg selv og andre, fyller man gjerne inn sannsynlige forklaringer, noe som igjen skaper en følelse av uvirkelighet og fremmedgjøring: ?Jeg er ikke sikker, men det var sannsynligvis slik?? Dette fører til ny usikkerhet, og forsterkes gjerne av at andre gir tilbakemeldinger man ikke kjenner seg igjen i ? noe som øker usikkerheten ytterligere og gir grunnlag for problemer med selvfølelse, selvbilde og identitet.
Andre symptomer kan være angst, flashbacks, mareritt og humørsvingninger.
Symptomene er reaksjon på en reel trussel, og de har som funksjon å redusere angsten for å bli minnet om de livstruende opplevelsene.

Flere identiteter

Tilpasning til en langvarig overgrepsituasjon kan gi utforming av flere identiteter. Man er en person i en situasjon med frykt, en annen person i en situasjon med liten fare ? en veksler mellom disse personlighetene.

- Er det snakk om helt ulike hjernefunksjoner?

- Nei, det handler mer om atskilte roller med ulike funksjoner for den som er rammet. Forskning på hjernens aktivitet under dissosiasjon er et relativt nytt forskingsområde, så det er mye vi ennå ikke vet om hjernens evne til å takle ekstreme psykiske påkjenninger.

- Betyr det at en utenforstående kan kommunisere med de ulike personlighetene hos den som er syk?

- Ja, de som har utviklet ulike identiteter vil kunne kommunisere med disse, og det er også kommunikasjon mellom identitetene, dvs. at den syke har stemmer i hodet eller hører stemmer. Det går altså an å snakke med de ulike personlighetene, og det går an å forstå bakgrunnen for at de kom, og deres funksjon når det gjelder å mestre dagliglivet. Det kan være slik at personer som har opplevd ekstreme traumer fra barndommen, og som har utviklet ulike identiteter, blir vant til å leve med stemmer, og at de tror andre har det på samme måten. Det kan være overraskende for dem å forstå at dette ikke er vanlig.

- Finnes det mange former for dissosiasjon?

- Ja, i vårt diagnosesystem ICD-10 F 44 er det beskrevet 10 ulike former. Det betyr at personer kan utvikle ulikt forsvar for å klare ulike påkjenninger ut fra både situasjonsforskjeller og ulik hjernekapasitet når det gjelder å tåle belastninger.

- Hva er det som skiller de ulike diagnosene?

- Hvilke funksjoner som rammes. Det kan for eksempel være psykiske funksjoner som hukommelse og identitet, men det kan også være fysiske som motorisk bevegelse (lammelser, transetilstander, kramper, sanseutfall) - og en kombinasjon av disse.

Behandling

- Hvordan kan dissosiative lidelser behandles?

- Det legges vekt på å forstå innholdet og omfanget av de ekstreme påkjenningene pasienten har vært utsatt for, og veien til det går via de aktuelle dissosiative symptomene vedkommende har ? for eksempel hukommelsestap som dekker over angst for å bli minnet om de livstruende opplevelsene.
I praksis foregår behandlingen ved at terapeuten får pasienten til å beskrive situasjonen forut for hukommelsestapet, slik at han/hun kan identifisere tanker og følelser som har tilknytning til ubehagelige minner. Det betyr også at vedkommende kan formidle de andre identitetenes oppfatning av situasjonen forut for hukommelsestapet.

- Betyr det at de ulike identitetene har ulike kunnskaper og erfaringer som kan utfylle bildet når det gjelder hva som utløste hukommelsestapet og hva det minner om av gamle traumer?

- Ja, nettopp. Og ved å akseptere symptomene som et forsvar og en mestringsstrategi, og i utgangspunktet ikke ønske å endre på disse, kan man få frem de faktiske hendelsene uten å vekke for mye angst. Målet er at pasienten etter hvert skal få tilgang til sine egne skremmende opplevelser og sin egen historie, at han/hun kan forstå sine reaksjoner og skjønne mer av seg selv. Dette gir bedre selvfølelse og mer trygghet.

- Er det et mål også å få bort alle symptomene?

- Kanskje ikke. De fleste pasienter synes de klarer å leve bedre med traumene sine når de skjønner sammenhengen og forstår at de dissosiative symptomene på mange måter er en mestringsstrategi. Noen klarer etter hvert også å møte hverdagens utfordringer bedre når de har lært å oppøve en viss selvkontroll.

Jeg vil spesielt nevne betydningen av allianse, for dette er lange behandlinger og terapeuten må være villig til ?å gå veien sammen med pasienten?. Det å signalisere at ?du vil og kan dette? er allianseskrapende.

- Hvordan kan jeg som pårørende hjelpe?

- Ved å gi støtte, oppmerksomhet og omsorg. På den måten kan du være med å gi vedkommende opplevelse av mestring og kontroll over egen situasjon og eget liv, noe som er med å dempe angsten.

 

 
Arvelighet til besvær Skriv ut

HJERNEVASK. Den folkelige forståelsen av begrepene arvelighet og arvbarhet samsvarer ikke med den vitenskapelige definisjonen.
Av Magnus Dehli Vigeland og Dag Undlien


Arvbarhet. Arv- og miljødebatten har fått ny vind i seilene med programserien Hjernevask, og tradisjonen tro er frontene steile. Før man forsvinner i skyttergravene, er det viktig å forsikre seg om at man forstår hva som diskuteres. De siste ukene har vi sett en mengde referanser til forskningsresultater av typen «egenskap X har en arvelighet/arvbarhet på 80 prosent».

Misforståelser
Ordene arvelighet og arvbarhet er synonymer, og vår erfaring er at den folkelige forståelsen av dette begrepet ikke samsvarer med den vitenskapelige definisjonen. Dette fører til mange misforståelser og kan være en medvirkende årsak til polariseringen vi gjerne ser når natur versus kultur er tema. Det er kanskje et behov for klargjøring om hva arvbarhet sier noe om, og like viktig, hva det ikke sier noe om.

Feil tolkning
Hvis du er av dem, som når du hører at IQ eller skoleprestasjoner har en arvbarhet på 70 prosent, konkluderer med at dette innebærer at 70 prosent av din IQ skyldes dine gener og 30 prosent ditt miljø, så bør du lese videre. Det er en tolkning som er like vanlig som den er feil. Arvbarhet gir et mål på hvorfor egenskaper varierer, ikke hva de skyldes.

Eneggede tvillinger
Det klassiske eksempelet på arvbarhetsstudier er tvillingstudier hvor man sammenligner variasjonen i en egenskap mellom genetisk identiske eneggede tvillinger med den man observerer hos toeggede tvillinger (som har cirka 50 prosent felles gener). Hvis forskjellen mellom eneggede tvillinger er vesentlig mindre enn mellom toeggede, tyder dette på at genetisk variasjon spiller en stor rolle. Arvbarheten er da høy. Nøkkelordet er variasjon. Variasjonen til en egenskap (for eksempel høyde eller IQ) i en bestemt gruppe er et mål på hvor stor spredning det er. Den vitenskapelige definisjonen sier (noe forenklet) at arvbarhet er andelen av variasjonen som kan tilskrives variasjon i genetiske faktorer.

Antall ben
La oss se på et søkt, men illustrerende eksempel. Hvor arvelig er antall ben hos mennesker? Det er nokså opplagt for de fleste at både antall ben og hvor de er plassert er programmert av våre gener. Allikevel er det grunn til å tro at hvis man gjorde en studie for å finne arvbarheten, ville den vist seg å være svært lav. Dette er fordi det meste av variasjon i antall ben skyldes miljø, ikke gener: Flertallet av dem som ikke har to ben, har mistet ett eller begge i ulykker eller som følge av sykdom.

Genetisk variasjon
Arvbarhet sier altså ikke noe om hvor mye av en egenskap som skyldes gener, men derimot om hvor mye av variasjonen som kan tilskrives genetisk variasjon. I Hjernevask refereres det til studier som sier at skoleprestasjoner har høy arvbarhet og at hjemmemiljø betyr lite for å forklare forskjeller i karakterer. Dette sier bare i begrenset grad noe om hjemmets betydning.

Det disse studiene antyder er at variasjoner i hjemmemiljø har liten betydning for variasjoner i skoleprestasjoner. Det kan bety at hjemmet betyr lite, men det kan like gjerne bety at variasjonen i hjemmemiljø i den befolkning man har studert er liten ? i hvert fall hva gjelder faktorer som influerer på IQ.

Arvbarhet sier noe om grupper ? ikke individer.

Tarmsykdom
Cøliaki, en tarmsykdom som kjennetegnes av at man ikke tåler å spise kornsorten hvete, er en sykdom med en høy arvbarhet, i noen studier over 80 prosent. Vi kjenner de viktigste genvariantene som disponerer for sykdommen, og nesten alle pasienter med cøliaki har disse genvariantene. Dersom man ikke har disse genvariantene er risikoen for å utvikle cøliaki minimal.

Både og
På den annen side vil man ikke utvikle cøliaki hvis man ikke spiser hvete. Med andre ord er det nødvendig både å ha de disponerende genvariantene og å spise hvete for å utvikle sykdommen. Det gir ingen mening å si at for den enkelte pasient med cøliaki så skyldes dette 80 prosent arv og 20 prosent miljø. Hvis man insisterer på snakk om prosenter får man heller si at sykdommen hos den enkelte er 100 prosent avhengig av miljø og 100 prosent avhengig av genetisk konstitusjon.

Arvbarhetsbegrepet gir ingen mening for forståelsen av mengdemessige årsaksforhold hos enkeltindivider, men sier kun noe om grupper. Selv om årsaksforholdene hos enkeltindividene er de samme, vil arvbarheten kunne være høyere i et samfunn hvor alle eksponeres for hvete enn i et samfunn hvor det kun er deler av befolkningen som spiser hvete.

Høy arvbarhet er ikke det samme som genetisk forutbestemthet.

Foreldre og barn
En annen vanlig misforståelse er at høy arvbarhet innebærer genetisk determinisme, i den forstand at din IQ, for eksempel, er absolutt bestemt av IQ?en til dine foreldre. Igjen må vi se på hele gruppen for å tolke begrepet riktig: Høy arvbarhet indikerer at det i gjennomsnitt er tydelig sammenheng mellom foreldre og barn. Forskjellen fra barn til barn kan godt være stor.

Selv om IQ hadde hatt 100 prosent arvbarhet i en populasjon, ville det ikke være uvanlig for to foreldre med under gjennomsnittlig score å få barn med over gjennomsnittlig score. I virkeligheten varierer arvbarhetsestimater for IQ adskillig. I ulike populasjoner er alt fra 40 prosent og opp til 90 prosent rapportert. Det bør legges til at slike estimater bygger på flere idealiserte antagelser og derfor kommer med en betydelig usikkerhet.

Nytteverdi
Selv om arvbarhetsstudier, i likhet med de fleste vitenskapelige studier, er beheftet med metodiske svakheter, kan kunnskap om arvbarhet være nyttig. Høy arvbarhet sier at genetiske studier trengs for å forklare hvorfor en egenskap varierer. For eksempel har man estimert at schizofreni har en høy arvbarhet, noe som indikerer at det er ny kunnskap å hente om sykdommen ved å studere genetisk variasjon.

For forskere som ikke studerer genetikk, kan høy arvbarhet signalisere at man bør tilstrebe et studiedesign som kontrollerer for genetiske effekter. (Så langt i Hjernevask-serien er det mye som tyder på at dette er blitt oversett i enkelte miljøer.)

Brukt slik kan arvbarhet være et nyttig begrep. Når det trekkes ut av sin sammenheng, og brukes som mål på hvor mye en egenskap skyldes gener eller miljøfaktorer, bærer det lett galt av sted.

 
Vold, evolusjon og nye miljøfaktorer Skriv ut

Om hvorfor samfunnsvitenskapenes voldsforskere burde merke seg håranalyse som metode. Og hvorfor du aldri skal male huset ditt med blybasert maling.
Artikkel av Iver Mysterud Dag Viljen Poleszynski

Vold er et samfunnsproblem som opprører og engasjerer. Det vies mye oppmerksomhet både i massemedier og i ulike faglige fora. På verdensbasis har et stort antall forskere i flere tiår studert forskjellige sider ved voldsatferd og bakgrunnen for den. Derfor skulle man kanskje anta at forskere hadde kommet fram til enighet om en del hovedprinsipper og grunnteorier for å forklare slik atferd. Dette er imidlertid ikke tilfellet. Hvis man studerer en del av den litteraturen som finnes om vold, oppdager man nokså raskt at det ikke finnes noen enhetlig teori som forbinder de ulike tilnærmelsene. For eksempel vektlegger noen forskere psykososiale miljøfaktorer som årsaker til vold, mens andre mener genetiske, biokjemiske eller fysiologiske variabler kan si noe kausalt om slik atferd. Disse forskerne ser ut til å leve i forskjellige verdener. Dette er uheldig. Vi viser i denne artikkelen på hvilken måte et evolusjonsperspektiv kan forene tilsynelatende ulike forskningstradisjoner. Selv om evolusjonspsyko-logien har store muligheter for å gi en bedre forståelse av menneskets atferd, har også den per i dag svakheter. Vi argumenterer for at en rekke nye miljøfaktorer kan stikke kjepper i hjulene på den utformingen som har vært hensiktsmessig for å overleve og formere seg i fortiden, og som vi har arvet fra våre forgjengere. Nye miljøfaktorer som inntak av næringsfattig mat, som blant annet kan føre til reaktiv hypoglykemi (lavt blodsukker), forekomsten av matvareallergi/-intoleranse og en allmenn eksponering for nye miljøgifter (tungmetaller, syntetiske stoffer) kan bidra til voldelig atferd. Vi mener det er vesentlig at samfunnet begynner å diskutere slike problemstillinger om vi skal kunne møte voldsatferd på en effektiv måte.

Samfunnsvitenskapenes standardmodell

I samfunnsdebatten er det slående hvordan noen få tilnærminger dominerer. Alt annet overskygges i dag av tradisjonell samfunnsvitenskapelig forståelse som utelukkende fokuserer på det psykososiale miljøets betydning for voldelig og aggressiv atferd. Typiske eksempler på resonnementer kan være utsagn av typen: "Ikke rart han er voldelig, han som har hatt en slik oppvekst" eller "Det er fullt forståelig at disse personene blir aggressive, siden de lever under så kummerlige livsforhold." Satt på spissen kan sosiologiske og psykososiale modeller karakteriseres slik: Hvis en gitt atferd viser seg under bestemte kulturbetingelser, har den ikke noe med arv å gjøre. Dypkulturelle og kulturelle faktorer,ideologier, sosioøkonomiske og psykososiale forhold i en persons miljø kan fullt ut forklare bakgrunnen for menneskets sosiale atferd. Denne måten å resonnere på er omtalt som "samfunnsvitenskapenes standardmodell" (Tooby & Cosmides, 1992). Forenklet setter standardmodellen et grunnleggende skille mellom biologiske og kulturelle faktorer. Biologien utruster mennesket med fem sanser, noen få drifter som sult og frykt og en generell læringsevne. Ifølge standardmodellens tilhengere har biologisk evolusjon blitt satt ut av kraft eller blitt overskygget av samfunnsmessige endringer ("kulturell evolusjon"). Kulturen oppfattes som en selvstendig enhet som gjennomfører et ønske om å videreføre seg selv ved krav om å innfri forventninger og oppfylle roller, hvilket kan variere vilkårlig fra samfunn til samfunn. Biologi oppfattes her som like viktig som kultur når det gjelder å sette grenser for atferd, og all atferd er en blanding av biologi og kultur. Dette synet på menneskenaturenligger implisitt i behaviorismen og deler av antropologien som kulturrelativismen. For å få etablert det evolusjonspsykologiske synet på menneskenaturen (se senere), har det vært sentralt å vise at standardmodellen ikke er holdbar som eneste forklaringsmodell (se Tooby & Cosmides, 1992). I faglitteraturen om vold eksisterer imidlertid forklaringer med bakgrunn i standardmodellen side om side med forskning som vektlegger ulike "bio-logiske" forklaringer basert på kjemi, biokjemi, genetikk, nevroanatomi, nevrofysiologi og fysiologi. Enkelte av disse "biologiske" forklaringsmodellene har fått vind i seilene de siste årene, mens andre fortsatt er neglisjert i samfunnsdebatten. "Biologiske" forklaringsvariabler for atferd fokuserer ofte på underliggende hjernekjemi. Er den annerledes hos noen med en gitt atferdstendens eller mental lidelse? Å få utviklet "en pille for alt som er ille"-mentaliteten er typisk for resonnering basert på slik forskning.

Evolusjonspsykologi

Den siste tiårsperioden har det vokst fram en forsk-ningsretning med potensiale for å binde samfunnsbaserte og biologiske tilnæringer sammen i en felles analyseramme. Vi tenker her på den såkalte evolusjonspsykologien, som er anvendelse av sentrale prinsipper fra evolusjonsbiologi på psykologiske problemstillinger. Evolusjonspsykologien omtales av enkelte som et paradigme eller en metateori som kan forene de viktigste retningene innen psyko-logien (Buss, 1995). Sentralt for evolusjonspsyko-logien er et fokus på menneskets fortid, der våre forgjengere i økende grad ble tilpasset ulike miljøfaktorer, dels det fysisk-kjemiske miljøet og dels det levende eller biologiske miljøet. Fordi det bio-logiske miljøet omfatter alt fra bakterier og virus til andre mennesker, er psykososiale miljøfaktorer derfor en naturlig del av det biologiske miljøet. Evolusjonspsykologien fokuser på hvordan vi i hovedtrekk er utformet for å takle de utfordringer ? farer og muligheter ? våre forgjengere sto overfor i fortidsmiljøet. Dette dreier seg for eksempel om hvordan organismen er utformet for å unngå eller bekjempe sykdom. Det handler om hvordan mennesket utviklet et sanseapparat som var hensiktsmessig for å få i seg riktig og nok mat (for eksempel en smakssans som sier at "søtt er godt", siden modne og næringsrike frukter er søte, eller en luktesans som varsler oss om at bedervet mat er farlig). Det fokuseres også på vårt fleksible atferdsrepertoar som sikrer at man ikke blir lurt av andre og selv blir i stand til å få tilgang til og holde på sosiale ressurser (slik som for eksempel seksualpartnere, allianse-partnere og venner). I hovedsporet av dagens evolusjonspsykologi er det også antatt at det ikke har vært nok tid ? altså tilstrekkelig antall generasjoner ? til at mennesket har endret seg i vesentlig grad i grunnutforming ? verken anatomisk, fysiologisk eller atferdsmessig ? siden våre forgjengere ble bofaste og begynte å dyrke jorda for cirka 10 000 år siden. Dette er et premiss som er kritisert (se Wilson, 1994, Mysterud, 2003). Evolusjonspsykologien søker å forstå i hvilken grad arv kan være en forutsetning for sinnet og hvordan miljøet i samvirke med sinnet frambringer atferd. En slik modell er ikke ny i psykologien, men evolusjonspsykologene reiser i tillegg en rekke hypoteser om hvordan sinnet er utformet gjennom lange tidsrom i fortiden, da våre forgjengere levde som jegere og samlere. De utfordringene steinaldermenneskene møtte i sine bestrebelser på å overleve og formere seg, kan ha vært avgjørende for formen på menneskesinnet. I en artikkel om vold er det av interesse å diskutere hvorvidt evolusjonspsyko-logien kan forene både psykososiale og biokjemisk orienterte tilnærmingsmåter for å forklare på vold.

Serotonin og vold

Lavt nivå av signalstoffet serotonin i hjernen ser ut til å være en biologisk markør for voldelig atferd og aggresjon (Masters & McGuire, 1994). Dette er observert både hos barn som torturerer dyr og barn som er spesielt fiendtlige overfor sine mødre. Imidlertid er det ikke klart i hvilken grad serotonin påvirker aggresjon per se, eller om det bare påvirker impulskontroll, ettersom lavt serotoninnivå også synes å korrelere med impulsive ildspåsettelser, selvmord og kanskje selvmordsforsøk utført med voldelige metoder. Med et psykososialt utgangspunkt ville man for eksempel forvente at voldelig atferd var en naturlig reaksjon fra mennesker som lever i fattige eller undertrykkende livsforhold. I så fall ville ikke voldelig atferd være et avvik eller være patologisk. En evolusjonspsykolog ville være opptatt av at både gener og signalstoffer som serotonin er en gyldig vei for å forklare menneskets atferd, men ville samtidig påpeke at for eksempel vold i fattige strøk i en storby er en "naturlig" reaksjon på et spesielt sosialt miljø. Evolusjonært kan man hevde at menneskesinnet er utformet for å justere seg i forhold til det sosiale livsmiljøet man til enhver tid befinner seg i. Sinnets funksjoner antas å være felles for alle mennesker, men utfallene vil være avhengig av miljøet. Et fokus på sosialt miljø er forenlig med et fokus på biokjemiske faktorer. En rekke eksperimentelle studier av andre primater enn mennesket har vist at serotoninnivået påvirkes av sosial status (Raleigh & McGuire, 1994). Dette gjelder særlig hanner, noe det finnes evolusjonære forklaringer for. Jo høyere status en hann har, desto høyere serotoninnivå. Serotoninnivået øker som et svar på faktorer i det sosiale miljøet. Hvis en dominerende primathann plutselig mister sin sosiale status, vil serotoninnivået synke. En liknende mekanisme kunne forklare at det for eksempel er mer aggresjon og vold blant fattige og undertrykte i ghettoer i storbyer. Faktorer i det sosiale miljøet hos disse lavstatusindividene med dårlige framtidsutsikter oppfattes av deres sinn, hvilket igjen bidrar til at serotoninnivået blir lavere, noe som igjen gjør det mer sannsynlig at individet reagerer aggressivt i omgang med andre mennesker. Dette skjer selvfølgelig ubevisst. Ifølge evolusjons-psykologiske hypoteser er mennesket utformet slik gjennom naturlig utvalg. Grunnen er at voldelig og aggressiv atferd kan ha medvirket til økt overlevelse og reproduksjon for de av våre forgjengere som har hatt lav sosial status og levd med dårlige framtids-utsikter. På denne måten kan slik atferd oppfattes som en tilpasning til spesielle miljøforhold.

Evolusjonspsykologi og vold

I tillegg til partnervalg er vold og aggresjon ett av de temaene som har fått størst oppmerksomhet i evo-lusjonspsykologien. Dette skyldes blant annet at to av pionérene i evolusjonspsykologien ? det kana-diske forskerparet Martin Daly og Margo Wilson ? har arbeidet mye med disse temaene. Deres bok Homicide (Daly & Wilson, 1988) er av evolusjons-psykologiens klassikere. En oversikt over slike tilnærminger til vold er for omfattende til at vi kan gå i detalj om dem her. Vi skal imidlertid påpeke at vold og aggresjon ikke oppfattes som enhetlige fenomener fra et evolusjonspsykologisk perspektiv. De representerer snarere en samling strategier som er til stede under helt spesifikke forhold. Mekanismene som ligger til grunn for aggresjon, har av den grunn sett dagens lys som løsninger (om de er aldri så frastøtende) på en rekke atskilte problemer som var viktige for at våre forgjengere kunne overleve og formere seg (såkalte adaptive problemer). Dette dreier seg for eksempel om å få tilgang til ressurser, konkurranse med andre av samme kjønn, det å få status og makt i sosiale hierarkier, og å holde på partnere (Buss & Shackelford, 1997). Et slikt perspektiv forutsier på teoretisk grunnlag variasjon i aggresjon mellom kjønn, fra person til person, i løpet av livet og på tvers av kulturer. Evolusjonpsykologien er interaksjonistisk i ordets rette forstand. Den spesifiserer en rekke kausale forhold der det er sannsynlig at spesielle trekk ved utøveren, offeret, den sosiale sammenhengen og det adaptive problemet utløser aggresjon som en strategisk løsning. 

Begrensninger ved evolusjonspsykologien

Et evolusjonspsykologisk perspektiv på aggresjon hos mennesket har mange begrensninger. For eksempel kan det ikke forklare hvorfor èn bestemt mann banker opp sin partner som har vært utro, en annen dreper partneren, en tredje drikker seg full og en fjerde person tar seg noen dager fri i ensomhet på fjellet. Evolusjonspsykologien kan per i dag heller ikke forklare hvorfor menn i noen kulturer trenger å bruke vold for å få status, mens denne typen aggresjon i andre kulturer fører til ugjendrivelig skade på egen status. Evolusjonspsykologien kommer per i dag til kort når det gjelder å gjøre rede for variasjon i voldelig og aggressiv atferd mellom og innenfor ulike kulturer. En årsak til dette kan være dens manglende fokus på resultater fra forskning som undersøker effekten av ernæring og ulike former for miljøforurensning på menneskets atferd. Dette er derfor en begrensning ved både evolusjonspsykologiske studier og forsk-ning med bakgrunn i "samfunnsvitenskapenes standardmodell". Mennesket lever i dag i et miljø som på en rekke vesentlige punkter er annerledes enn det var da mennesket fikk sin utforming i evolusjonsprosessen. I det følgende vil vi komme inn på noen av de nye miljøfaktorene som kan påvirke mennesket og dets atferd.

Evolusjon og feilernæring

Evolusjonsmedisin er det siste tiåret blitt et fagfelt som er i stand til å gi gode hypoteser eller forklaringer på en rekke somatiske og psykiske lidelser i vår tid. En av de mest slående endringene siden mennesket oppga sin tilværelse som jegere og sanker og ble bofaste, har vært i vår ernæring. Menneskets biokjemi og fysiologi er formet som resultat av flere millioner års evolusjon. Kostholdet har gjennom årtusener endret seg fra hovedsakelig å være basert på planter, til de siste 30-40.000 årene å være dominert av kjøtt og fisk. Før jordbruksrevolusjonen startet for 10.000 år siden inntok mennesket signifikant mer energi enn moderne mennesker gjør. Maten hadde langt større næringstetthet, og karbohydratrike matvarer som korn og poteter inngikk ikke i menyen, langt mindre raffinert sukker, mel, iskrem og andre ferdigvarer. Fra et evolusjonsperspektiv er det åpenbart at mange av dagens matvaner ikke er tilpasset våre genetiske forutsetninger fordi de gir en alt for rask stigning i blodsukkeret etter et måltid. Det er ingen nyhet at maten påvirker vår fysiske helse på kort og lang sikt. Kroniske lidelser som revmatisme, kreft, hjerte- og karsykdom, diabetes og andre autoimmunsykdommer skyldes i stor grad feilernæring. Mennesket er blant annet ikke konstruert for å innta store mengder raffinert mat. Jegere og sankere har av og til funnet honning, som i ubearbeidet
form inneholder både vitaminer, mineraler og ufordøyelige deler av bikuben. Raffinert mat har generelt lav næringstetthet og inneholder lite fiber, noe som er satt i sammenheng med en rekke sykdommer (Eaton, Shostak & Konner, 1988).

Ernæring og antisosial atferd

Det vi spiser, påvirker vår fysiske helse på kort og lang sikt. Mindre påaktet er det at mangel på næringsstoffer kan utløse alvorlig psykisk ubalanse. Det er påvist at schizofrene pasienter får langt bedre prognose om de ble gitt store doser av B-vitaminet niacin (Osmond & Smythies, 1952, Hoffer, Osmond, Callbeck & Kahan, 1957), vitamin C og sink (Hoffer, 1998). Linus Pauling kunne senere gi en teoretisk forklaring på hvorfor næringskonsentrater kunne bidra til helbredelsen av mentale lidelser. Paulings hovedtese var at man ved å forsyne hjernen med optimale konsentrasjoner av stoffer som normalt er tilstede i menneskekroppen, også vil kunne normalisere hjernens funksjoner (Pauling, 1968,Pauling, 1974). Senere er det utført en rekke undersøkelser som støtter hypotesen om at det er sammenheng mellom ernæringsstatus og antisosial atferd. Det er vist at et kosthold som inneholder mye sukker, ferdigmat og syntetiske tilsetningsstoffer, kan bidra til å utløse aggresjoner, hyperaktivitet og kriminalitet (Schoenthaler, 1991). Allergiske reaksjoner og intoleranse mot vanlige matvarer kan utløse såkalte hjerneallergier som kan føre til irrasjonell eller voldelig atferd.På 1980-tallet ble det i amerikanske ungdomsfengsler og andre institusjoner foretatt en rekke undersøkelser som viste at forekomsten av anti-sosial atferd som vold, tyverier og hærverk ble betydelig lavere ved å gi de innsatte bedre kosthold uten raffinert sukker, snacks og bearbeidede matvarer (Schoenthaler, 1991). Den største av disse undersøkelsene omfattet et utvalg på 3000 unge lovbrytere. En samlet undersøkelse foretatt ved California State University av 813 statlige ungdomsanstalter i 1991 viste at overgangen til "næringstette dietter" førte til "signifikant bedret atferd, intelligens og/eller skoleprestasjoner" (Schoenthaler, Moody & Pankow, 1991). I 2002 ble resultatene av en randomisert, placebo-kontrollert studie om kosttilskudd til voksne fanger publisert (Gesch, Hammond, Hampson, Aves & Crowder, 2002). Antisosial atferd i fengsler, inkludert vold, ble redusert ved tilskudd av vitaminer, mineraler og essensielle fettsyrer. Vi har derfor fått en første eksperimentell bekreftelse på det som først ble funnet ut for to tiår siden.

Reaktiv hypoglykemi

Sterkt bearbeidet ferdigmat er ofte fattig på næringsstoffer. Raffinering av sukker innebærer for eksempel at man fjerner alle B-vitaminene og krom, og hvitt mel med en utmalingsgrad på 70% har under halvparten av næringstettheten til helkorn. Krom er blant annet nødvendig for omdanningen av sukker, uten krom reduseres effektiviteten av kroppens insulin i å kontrollere blodets glukosenivå. Inntak av sukker eller matvarer som hvitt brød eller kaker, kan føre til såkalt "reaktiv hypoglykemi", det vil si at blodsukkeret først stiger raskt og så synker til under fastende verdi etter et måltid. Svingningene i blodsukkeret kan forverres ved mangel på viktige sporstoffer som krom og sink. Ved raskt blodsukkerfall kan hjernen få for lite glukose, noe som kan utløse aggressiv atferd, også hos normalt ikke-voldelige, friske personer i eksperimenter hvor man manipulerer deres blodsukkernivå ved hjelp av glukose eller insulin. Fordi det er omdiskutert hvilken betydning reaktiv hypoglykemi har for å utløse vold, er det også utført forsøk med mus som viser endret atferd under hypoglykemi. En antropolog har undersøkt denne såkalte "hypoglykemi-aggresjonshypotesen" nærmere (Bolton, 1984) hos Qolla-stammen, som lever 3800 meter over havet ved Titicacasjøen i grenselandet mellom Bolivia og Peru. I denne stammen var drap, voldtekt, mordbrann og tyveri vanlige foreteelser. I en test av glukosetoleransen hos en gruppe voksne personer reagerte vel 55% med reaktiv hypoglykemi, og det var klar sammenheng mellom rangert aggresjonsnivå og hypoglykemi under testen. Tidligere analyser av sammenhengen mellom drap og en rekke variable i 34 afrikanske stammer viste den mest sannsynlige utløsende faktoren, var graden av hypoglykemi på grunn av mangel på proteinrik mat (Bolton & Vadheim, 1973). Dette stemte godt med kostholdet til Qolla-stammen, som var dominert av høyglykemiske, karbohydratrike matvarer som poteter, supplert av bønner, erter, bygg, havre, søtpoteter og quinoa. Amerikanske undersøkelser har vist at forekomsten av hypoglykemi blant voldelige kriminelle kan være så høy som 80-85% (Reed, Knickelbine & Knickelbine, 1983). Årsaken er at mange kriminelle har et kosthold dominert av matvarer med store mengder lett absorberbare karbohydrater, inkludert et høyt sukkerinntak. Slike matvarer kan virke passiviserende og føre til tretthet og depresjoner, samt virke søvndyssende (Budd, 1981). Hypoglykemi er satt i sammenheng med selvmord, angst og panikkfølelse, mareritt, hyperaktivitet og alkoholisme, som igjen kan føre til mangel på viktige næringsstoffer som sink og tiamin (vitamin B1). Siden hjernen trenger tiamin for å fungere normalt kan mangel på vitaminet igjen utløse aggressivitet, impulsive handlinger og gjøre at man blir mer ømfintlige overfor kritikk. En rekke kontrollerte forsøk blant barn på sykehus har vist nær sammenheng mellom avvikende atferd og et næringsfattig kosthold. Også for mye kaffe eller alkohol kan utløse aggresjon, siden slike stoffer øker utskillelsen av flere mineraler (Schauss, 1981). Uavhengig av psykososiale faktorer synes det å finnes klare forbindelser mellom feilernæring, alkoholisme, mentale lidelser og affektiv vold Poleszynski, 1984).

Allergi og intoleranse mot mat

Ungdom som utøver vold eller driver hærverk, lider ofte ikke bare av reaktiv hypoglykemi, de kan også ha allergier eller intoleranse mot bestemte matvarer (Jacobsen & Vatn, 1996, Helm & Burks, 2000). Allergiske reaksjoner innebærer immunreaksjoner mot proteiner som inntas i organismen via luft, vann eller mat. Det interessante i denne forbindelse er at spesielle matvarer både kan utløse kroppslige reaksjoner som tett nese, nysing, kløe eller utslett og psykologiske symptomer som angst, "panikk-angrep", depresjoner, aggressiv atferd, irritabilitet, hyperaktivitet og visse former for autisme og schizofreni (Braly & Torbet, 1992, s. 45). En undersøkelse av matvanene hos en mindre gruppe ungdomskriminelle viste at den matvaren som i sterkest grad korrelerte positivt med antisosial atferd, var kumelk (Schauss, 1981, s. 14). Selv om nevnte undersøkelse ikke er representativ for normalbefolkningen, er det fra et evolusjonært perspektiv ikke overraskende at en stor andel av verdens befolkning ikke tåler melk og kan reagere både somatisk og psykisk ved jevnlig inntak (Oski, 1983), siden kumelk er en relativt ny miljøfaktor i menneskets evolusjon (Eaton, Shostak & Konner, 1988). Allergi og matvareintoleranse ser ut til å kunne være viktige årsaker når det gjelder å forklare hyperaktivitet, nervøsitet, lærevansker, depresjon, aggressiv atferd, fiendtlighet, forvirring og irritabilitet (Schauss, 1981, s. 75). Undersøkelser på 1970-tallet blant et utvalg på 133 psykiatriske pasienter fant at 74% led av reaktiv hypoglykemi (Reed, Knickelbine & Knickelbine, 1983, s. 58). Andre har påvist at lavt blodsukker forekommer hos omkring 70% av alle schizofrene. (Schizofreni er koblet til voldelig atferd, jf. Walsh, Buchanan & Fahy, 2002.)

Tungmetallforgiftning

I USA har forskere foretatt en rekke ernæringsstudier av drapsmenn og andre lovbrytere. Et fellestrekk ved siden av dårlig kosthold er at mange har vært utsatt for forgiftninger med tungmetaller. Flere tungmetaller som kadmium, bly, kobber og mangan er satt i sammenheng med affektiv vold (Masters, Hone & Doshi, 1998). I 1989 ble sporelementer i håret til et utvalg på 80 fanger analysert (Cromwell, Abadie, Stephens & Kyler, 1989). Utelukkende på bakgrunn av forekomsten av tungmetaller i hårprøvene klarte de å klassifisere 86% av de voldelige og 78% av de ikke-voldelige fangene. Senere studier har klargjort at håranalyser av voldsforbrytere ofte viser påfallende høye verdier av tungmetaller. Mengden mangan i håret har vist seg å være en god indikator på voldsatferd. Bly og mangan ser nemlig ut til henholdsvis å kunne senke nivåer av dopamin og serotonin i hjernen ? signalstoffer som påvirker impulskontroll (Masters, Hone & Doshi, 1998). Ved fire amerikanske fengsler undersøkte man hvor mange innsatte som hadde unormal høy konsentrasjon av mangan i hårprøven. Blant fangene fant man at dette gjaldt for henholdsvis 66% (to storbyfengsler), 78% (statsfengsel) og 63% (fylkesfengsel), mot 4%, 3% og 3% blant kontrollene. 0Håranalyser foretatt av flere av USAs kjente massemordere har avslørt at flere av dem hadde forhøyede mengder av  tungmetaller i kroppen (Hall, 1989). I 1996 ble det påvist at et utvalg på 301 gutter ved offentlige skoler var mer tilbøyelige til antisosial atferd dersom de hadde mer bly i bensubstansen (Needleman, Riess, Tobin, Biesecker & Greenhouse, 1996). Senere undersøkelser av 216 kriminelle ungdommer og 201 elever fra videregående skoler i Pittsburgh viste at de kriminelle hadde signifikant mer bly i bensubstansen enn kontrollene (Needleman, McFarland, Ness, Tobin & Greenhouse, 2000). En undersøkelse av samtlige fylker i 48 stater i USA fant klare assosiasjoner mellom drapsraten og luftens innhold av bly (Stretesky & Lynch, 2001), og en britisk studie påviste en sammenheng mellom blynivået i blodet og atferds- og/eller utviklingsproblemer hos barn som ikke kunne forklares av forskjeller i alder, kjønn eller sosioøkonomisk status (Lewendon, Kinra, Nelder & Cronin, 2001). Resultatene gjengitt ovenfor styrkes av håranalyser av barn med mentale problemer, voldelig atferd og kontroller (Marlowe, Bliss & Schneider, 1994, Marlowe, Schneider & Bliss, 1991). Disse resultatene indikerer at det kan finnes biokjemiske forskjeller mellom normale, mentalt forstyrrede og voldstilbøyelige barn. Flere andre studier har påvist koblinger mellom tungmetallpåvirkning og voldsatferd. Her foreligger det etter vår oppfatning med stor sannsynlighet kausale koblinger, siden tungmetaller som nevnt kan senke nivåer av signalstoffer som har med impuls-kontroll å gjøre.

Samvirke av miljøfaktorer

Vi skal merke oss at om maten inneholder for lite inntak av essensielle næringsstoffer, kan man få et økt opptak i tarmen av bly, mangan og andre gift-stoffer fra drikkevann eller matvarer, med påfølgende opptak av slike stoffer i hjernen. For eksempel kan fluoridering av drikkevann med lettløselige fluorforbindelser bidra til økt voldsbruk. Dette skyldes bruken av to fluorforbindelser som har vist seg å øke opptaket av bly fra kilder i miljøet til organismen. Mer enn 90% av den vannfluorideringen som finner sted i USA, skjer med disse to fluorforbindelsene fordi de er langt billigere enn natriumfluorid. Det er vist at laboratoriedyr med et kosthold som inneholdt mye mangan, ikke absorberte det, mens manganopptaket økte signifikant når maten manglet kalsium (Murphy, Rosenberg, Smith & Rapoport, 1991). Hos mennesket kan slike effekter være koblet til sosial klasse. Folk lavt på den sosiale rangstigen har oftere et dårligere sammensatt kosthold enn de høyere oppe. Forskning tyder ikke uventet på at amerikanske minoritetsbarn med lavt kalsiuminntak har økt risiko for opptak av bly (Bruening, Kemp, Simone, Holding, Louria & Bogden, 1999). Siden kvinner fra lavere sosiale lag har en en tendens til lavere ammefrekvens eller å amme kortere enn de fra høyere sosiale lag, får barn i lavere sosiale lag i seg mer mangan. Barn som gis morsmelkerstatning, får i seg fem ganger mer mangan enn de som ammes (Masters, Grelotti, Hone, Gonzalez & Jones, 1997). Lavstatusbarn har større sannsynlighet for å innta giftstoffer fordi de oftere enn høystatusbarn lever i miljøer med stor industriforurensning, oftere får drikkevannet fra gamle vann-rør belagt med bly, og bor i hus som inneholder maling med blytilsetning. Eksponering for giftstoffer, dårlig kosthold og stoffmisbruk kan ha synergistiske effekter på hjer-nens funksjon og sosial atferd, jf. Bryce-Smith, 1986: Endret hjernekjemi kan forandre atferd, og endret atferd kan forandre hjernekjemi: interaksjonen går begge veier. Av dette følger derfor at atferd, kognisjon og sosiale interaksjoner og andre uttrykk for hjernefunksjon ikke bare eksponeres for det sosiale miljøet, men også for spesifikke aspekter ved det kjemiske miljøet (s. 122).

 Veien framover

Hovedtyngden av forskere med bakgrunn i "samfunnsvitenskapenes standardmodell" har lenge oversett biokjemiske forklaringsfaktorer på voldsbruk. Faktisk har det blant kriminologer på nesten hele 1900-tallet nærmest vært tabu å nevne bio-logiske argumenter som kobler biokjemi, genetikk og/eller nevrofysiologi til kriminell atferd. Lærebøker reflekterer tidsånden i de enkelte fagene, og kriminologiske lærebøkers manglende dekning av biologiske argumenter vitner om total dominans av psykososiale variable. Dette er imidlertid i ferd med å endre seg (Wright & Miller, 1998), og det finnes ett godt unntak blant lærebøker i kriminologi som vier plass til et bredt spekter av psykososiale og "biologiske" forklaringsvariable og teorier (Ellis & Walsh, 2000). Selv om den evolusjonspsykologiske modellen forkaster skillet mellom psykososialt og "biologisk", har evolusjonsforskerne til nå ikke vært nok oppmerksomme på hvordan en rekke evolusjonært sett nye miljøfaktorer kan påvirke hjernekjemien og utløse eller øke sannsynligheten for voldelig atferd. Dette er imidlertid i svak endring (Masters, Hone & Doshi, 1998). I årene som kommer vil det være en stor utfordring for forskere innenfor forskjellige tradisjoner å integrere nyere forskning til mer realistiske modeller for atferd enn de som finnes i dag. Forståelsen av hvordan de miljøfaktorene vi har presentert i denne artikkelen påvirker atferd, er på ingen måte god nok i dag. Noe av den presenterte forskningen er omstridt, og dette ansporer det sedvanlige ropet på mer forskning. Etter vår oppfatning vet vi likevel nok om en del av disse sammenhengene til å rope varsko her! Dette gjelder for eksempel betydningen av bly som årsaksfaktor for å forklare voldelig og antisosial atferd. At dette er brennaktuelle sosiale temaer, skulle være klart. I USA raste det i 1994 en opphetet debatt rundt boka The Bell Curve (Herrnstein & Murray, 1994), hvor spørsmålet var hvorvidt det var slik at afroamerikanere ("de svarte") var mer voldelige og hadde lavere intelligens på grunn av genetiske faktorer enn folk av europeisk herkomst ("de hvite"). Nå har forskere som ser på koblingen mellom eksponering for tungmetaller, ernæringsstatus og sosiale levekår, påpekt at slike sammenfall av faktorer blant annet ser ut til å skyldes blyforgiftning hos mennesker som lever under dårlige levekår (Masters, Grelotti, Hone, Gonzalez & Jones, 1997). Fattige afroamerikanere er ofte sterkt eksponert for forurensning og har generelt et næringsfattig kosthold. Slike momenter er selvfølgelig av betydning ved studier av nye miljøfaktorer, som kan bidra til at vår forståelse av vold og aggresjon hos mennesket blir vesentlig bedre enn om vi utelukkende baserer oss på samfunnsvitenskapenes standardmodell med ensidig fokus på psykososiale miljøfaktorer. Et fokus på nye miljøfaktorer vil også kunne bringe evolusjons-psykologiens forståelse av mennesket mange hakk framover. I tillegg vil slik forskning kunne avklare en del av de opphetede debattene av typen som raste rundt The Bell Curve. Med den interessen det er både blant folk flest og forskere for temaet vold, aggresjon og antisosial atferd, er det påfallende at slike perspektiver i liten grad reflekteres i massemediene og i mange forskeres analyser. Vi mener det nå er på høy tid å stikke fingeren i jorda og komme fram til bedre strategier for å løse voldsproblemene i vestlige industrisamfunn, både med strukturelle tiltak og med tiltak på individnivå. Har vi råd til å ignorere det bidraget nye miljøfaktorer ser ut til å spille i dagens samfunn?

Litteratur
Vi har i denne artikkelen fjernet en rekke referanser og stoff. De som ønsker å gå dypere inn i disse emnene henvises til tre av våre andre publikasjoner :
(Mysterud, 2003, Mysterud & Poleszynski, 2003, Poleszynski & Mysterud, 2003).

Bolton, R. (1984). The hypoglycemia-aggression hypothesis:Debate versus research. Current Anthropology, 25, 1-53.
Bolton, R., & Vadheim, C. (1973). The ecology of East African homicide. Behavior Science Notes, 8, 319-342.
Braly, J., & Torbet, L. (1992). Dr. Braly's food allergy and nutrition revolution: For permanent weight loss and a longer, healthier life. New Canaan, CT: Keats Publishing.
Bruening, K., Kemp, F. W., Simone, N., Holding, Y., Louria, D. B., & Bogden, J. D. (1999). Dietary calcium intakes of urban children at risk of lead poisoning. Environmental Health Perspectives, 107, 431-435.
Bryce-Smith, D. (1986). Environmental chemical influences on behaviour and mentation. Chemical Society Reviews, 15, 93-123.
Budd, M. L. (1981). Low blood sugar (hypoglycaemia). The 20th century epidemic? Wellingborough, Northamptonshire: Thorsons Publishers Limited.
Buss, D. M. (1995). Evolutionary psychology: A new paradigm for psychological science. Psychological Inquiry, 6, 1-30.
Buss, D. M., & Shackelford, T. K. (1997). Human aggression in evolutionary psychological perspective. Clinical Psychology Review, 17, 605-619.
Cromwell, P. F., Abadie, B. R., Stephens, J. T., & Kyler, M. (1989). Hair mineral analysis: Biochemical imbalances and violent criminal behavior. Psychological Reports, 64, 259-266.
Daly, M., & Wilson, M. (1988). Homicide. New York: Aldine de Gruyter.
Eaton, S. B., Shostak, M., & Konner, M. (1988). The Paleolithic prescription: A program of diet & exercise and a design for living. New York: Harper & Row.
Ellis, L., & Walsh, A. (2000). Criminology: A global approach. Boston: Allyn & Bacon.
Gesch, C. B., Hammond, S. M., Hampson, S. E., Aves, A., & Crowder, M. J. (2002). Influence of supplementary vitamins, minerals and essential fatty acids on the antisocial behaviour of young adult prisoners: Randomized, placebo-controlled trial. British Journal of Psychiatry, 181, 22-28.
Hall, R. W. (1989). A study of a mass murder: Evidence of underlying cadmium and lead poisoning and brain involved immunoreactivity. International Journal of Biosocial and Medical Research, 11, 144-152.
Helm, R. M., & Burks, A. W. (2000). Mechanisms of food allergy. Current Opinion in Immunology, 12, 647-653.
Herrnstein, R. J., & Murray, C. (1994). The bell curve: Intelligence and class structure in American life. New York: Free Press.
Hoffer, A. (1998). Vitamin B-3. Schizophrenia. Discovery,recovery, controversy. Kingston, Ontario, Canada: Quarry Press.
Hoffer, A., Osmond, H., Callbeck, M. J., & Kahan, I. (1957). Treatment of schizophrenia with nicotinic acid and nicotinamide. Journal of Clinical and Experimental Psychopathology, 18, 131-158.
Jacobsen, M. B., & Vatn, M. H. (1996). Syk av mat? Kunnskaper og hypoteser om matvareintoleranse. Nordisk Medicin, 111 (4), 109-112.
Lewendon, G., Kinra, S., Nelder, R., & Cronin, T. (2001). Should children with developmental and behavioural problems be routinely screened for lead? Archives of Disease in Childhood, 85, 286-288.
Marlowe, M., Bliss, L., & Schneider, H. G. (1994). Hair trace element content of violence prone male children. Journal of Advancement in Medicine, 7, 5-18.
Marlowe, M., Schneider, H. G., & Bliss, L. B. (1991). Hair mineral analysis in emotionally disturbed and violence prone children. International Journal of Biosocial and Medical Research, 13, 169-179.
Masters, R. D., Grelotti, D. J., Hone, B. T., Gonzalez, D., & Jones, D. (1997). Brain biochemistry and social status: The neurotoxicity hypothesis. I E. White (Ed.), Intelligence, political inequality, and public policy (ss. 141-183). Westport, CT & London: Praeger.
Masters, R. D., Hone, B., & Doshi, A. (1998). Environmental pollution, neurotoxicity, and criminal violence. I J. Rose (Ed.), Environmental toxicology: Current developments (ss. 13-48). Amsterdam: Gordon and Breach Science Publishers.
Masters, R. D., & McGuire, M. T. (Eds.). (1994). The neurotransmitter revolution: Serotonin, social behavior, and the law. Carbondale & Edwardsville: Soutern Illionois University Press.
Murphy, V. A., Rosenberg, J. M., Smith, Q. R., & Rapoport,S. I. (1991). Elevation of brain manganese in calcium- deficient rats. NeuroToxicology, 12, 255-264.
Mysterud, I. (2003). Mennesket og moderne evolusjonsteori. Oslo: Gyldendal Akademisk.
Mysterud, I., & Poleszynski, D. V. (2003). Expanding evolutionary psychology: Toward a better understanding of violence and aggression. Social Science Information,23, 5-50.
Needleman, H. L., McFarland, C., Ness, R., Tobin, M., & Greenhouse, J. (2000). Bone lead levels in adjudicated delinquents: a case-control study. Pediatric Research, 47, 155A-155A.
Needleman, H. L., Riess, J. A., Tobin, M. J., Biesecker, G. E., & Greenhouse, J. B. (1996). Bone lead levels and delinquent behavior. Journal of the American Medical Association, 275, 363-369.
Oski, F. A. (1983). Don't drink that milk! The frightening facts about the world's most overrated nutrient. Syra Syracuse, NY: Mollica Press.
Osmond, H., & Smythies, J. (1952). Schizophrenia: a new approach. Journal of Mental Science, 98, 309-315.
Pauling, L. (1968). Orthomolecular psychiatry. Science, 160, 265-271.
Pauling, L. (1974). On the orthomolecular environment of the mind: Orthomolecular theory. American Journal of Psychiatry, 131, 1251-1257.
Poleszynski, D. (1984). Food, social cosmology and mental health: The case of refined sugar (sucrose). The International Journal For Biosocial Research, 6, 175-213.
Poleszynski, Dag Viljen and Mysterud, Iver. Vold, evolusjon og hjernekjemi. Nordisk Tidsskrift for Biologisk Medisin . 2003 (i trykk).
Raleigh, M. J., & McGuire, M. T. (1994). Serotonin, aggression, and violence in vervet monkeys. I M. T. McGuire (Ed.), The neurotransmitter revolution: Serotonin, social behavior, and the law (ss. 129-145). Carbondale & Edwardsville: Southern Illinois University Press.
Reed, B., Knickelbine, S., & Knickelbine, M. (1983). Food, teens & behavior. Manitowoc, WI: Natural Press.
Schauss, A. (1981). Diet, crime and delinquency. Berkeley, CA: Parker House.
Schoenthaler, S. J. (1991). Improve your child's IQ and behavior. London: BBC Books.
Schoenthaler, S. J., Moody, J. M., & Pankow, L. D. (1991). Applied nutrition and behavior. Journal of Applied Nutrition, 43 , 31-39.
Stretesky, P. B., & Lynch, M. J. (2001). The relationship between lead exposure and homicide. Archives of Pediatric and Adolescent Medicine, 155, 579-582.
Tooby, J., & Cosmides, L. (1992). The psychological foundations of culture. I J. H. Barkow, L. Cosmides, & J. Tooby (Ed.), The adapted mind: Evolutionary psychology and the generation of culture (ss. 19-136). New York: Oxford University Press.
Walsh, E., Buchanan, A., & Fahy, T. (2002). Violence and schizophrenia: examining the evidence. British Journal of Psychiatry, 180, 490-495.
Wilson, D. S. (1994). Adaptive genetic variation and human evolutionary psychology. Ethology and Sociobiology, 15, 219-235.
Wright, R. A., & Miller, J. M. (1998). Taboo until today? The coverage of biological arguments in criminology textbooks, 1961 to 1970 and 1987 to 1996. Journal of Criminal Justice, 26, 1-19.

 


 

 
<< Start < Forrige 1 2 3 4 5 6 Neste > Siste >>

JPAGE_CURRENT_OF_TOTAL