header

Hjem Artikler Arvelighet til besvær
Arvelighet til besvær Skriv ut

HJERNEVASK. Den folkelige forståelsen av begrepene arvelighet og arvbarhet samsvarer ikke med den vitenskapelige definisjonen.
Av Magnus Dehli Vigeland og Dag Undlien


Arvbarhet. Arv- og miljødebatten har fått ny vind i seilene med programserien Hjernevask, og tradisjonen tro er frontene steile. Før man forsvinner i skyttergravene, er det viktig å forsikre seg om at man forstår hva som diskuteres. De siste ukene har vi sett en mengde referanser til forskningsresultater av typen «egenskap X har en arvelighet/arvbarhet på 80 prosent».

Misforståelser
Ordene arvelighet og arvbarhet er synonymer, og vår erfaring er at den folkelige forståelsen av dette begrepet ikke samsvarer med den vitenskapelige definisjonen. Dette fører til mange misforståelser og kan være en medvirkende årsak til polariseringen vi gjerne ser når natur versus kultur er tema. Det er kanskje et behov for klargjøring om hva arvbarhet sier noe om, og like viktig, hva det ikke sier noe om.

Feil tolkning
Hvis du er av dem, som når du hører at IQ eller skoleprestasjoner har en arvbarhet på 70 prosent, konkluderer med at dette innebærer at 70 prosent av din IQ skyldes dine gener og 30 prosent ditt miljø, så bør du lese videre. Det er en tolkning som er like vanlig som den er feil. Arvbarhet gir et mål på hvorfor egenskaper varierer, ikke hva de skyldes.

Eneggede tvillinger
Det klassiske eksempelet på arvbarhetsstudier er tvillingstudier hvor man sammenligner variasjonen i en egenskap mellom genetisk identiske eneggede tvillinger med den man observerer hos toeggede tvillinger (som har cirka 50 prosent felles gener). Hvis forskjellen mellom eneggede tvillinger er vesentlig mindre enn mellom toeggede, tyder dette på at genetisk variasjon spiller en stor rolle. Arvbarheten er da høy. Nøkkelordet er variasjon. Variasjonen til en egenskap (for eksempel høyde eller IQ) i en bestemt gruppe er et mål på hvor stor spredning det er. Den vitenskapelige definisjonen sier (noe forenklet) at arvbarhet er andelen av variasjonen som kan tilskrives variasjon i genetiske faktorer.

Antall ben
La oss se på et søkt, men illustrerende eksempel. Hvor arvelig er antall ben hos mennesker? Det er nokså opplagt for de fleste at både antall ben og hvor de er plassert er programmert av våre gener. Allikevel er det grunn til å tro at hvis man gjorde en studie for å finne arvbarheten, ville den vist seg å være svært lav. Dette er fordi det meste av variasjon i antall ben skyldes miljø, ikke gener: Flertallet av dem som ikke har to ben, har mistet ett eller begge i ulykker eller som følge av sykdom.

Genetisk variasjon
Arvbarhet sier altså ikke noe om hvor mye av en egenskap som skyldes gener, men derimot om hvor mye av variasjonen som kan tilskrives genetisk variasjon. I Hjernevask refereres det til studier som sier at skoleprestasjoner har høy arvbarhet og at hjemmemiljø betyr lite for å forklare forskjeller i karakterer. Dette sier bare i begrenset grad noe om hjemmets betydning.

Det disse studiene antyder er at variasjoner i hjemmemiljø har liten betydning for variasjoner i skoleprestasjoner. Det kan bety at hjemmet betyr lite, men det kan like gjerne bety at variasjonen i hjemmemiljø i den befolkning man har studert er liten – i hvert fall hva gjelder faktorer som influerer på IQ.

Arvbarhet sier noe om grupper – ikke individer.

Tarmsykdom
Cøliaki, en tarmsykdom som kjennetegnes av at man ikke tåler å spise kornsorten hvete, er en sykdom med en høy arvbarhet, i noen studier over 80 prosent. Vi kjenner de viktigste genvariantene som disponerer for sykdommen, og nesten alle pasienter med cøliaki har disse genvariantene. Dersom man ikke har disse genvariantene er risikoen for å utvikle cøliaki minimal.

Både og
På den annen side vil man ikke utvikle cøliaki hvis man ikke spiser hvete. Med andre ord er det nødvendig både å ha de disponerende genvariantene og å spise hvete for å utvikle sykdommen. Det gir ingen mening å si at for den enkelte pasient med cøliaki så skyldes dette 80 prosent arv og 20 prosent miljø. Hvis man insisterer på snakk om prosenter får man heller si at sykdommen hos den enkelte er 100 prosent avhengig av miljø og 100 prosent avhengig av genetisk konstitusjon.

Arvbarhetsbegrepet gir ingen mening for forståelsen av mengdemessige årsaksforhold hos enkeltindivider, men sier kun noe om grupper. Selv om årsaksforholdene hos enkeltindividene er de samme, vil arvbarheten kunne være høyere i et samfunn hvor alle eksponeres for hvete enn i et samfunn hvor det kun er deler av befolkningen som spiser hvete.

Høy arvbarhet er ikke det samme som genetisk forutbestemthet.

Foreldre og barn
En annen vanlig misforståelse er at høy arvbarhet innebærer genetisk determinisme, i den forstand at din IQ, for eksempel, er absolutt bestemt av IQ’en til dine foreldre. Igjen må vi se på hele gruppen for å tolke begrepet riktig: Høy arvbarhet indikerer at det i gjennomsnitt er tydelig sammenheng mellom foreldre og barn. Forskjellen fra barn til barn kan godt være stor.

Selv om IQ hadde hatt 100 prosent arvbarhet i en populasjon, ville det ikke være uvanlig for to foreldre med under gjennomsnittlig score å få barn med over gjennomsnittlig score. I virkeligheten varierer arvbarhetsestimater for IQ adskillig. I ulike populasjoner er alt fra 40 prosent og opp til 90 prosent rapportert. Det bør legges til at slike estimater bygger på flere idealiserte antagelser og derfor kommer med en betydelig usikkerhet.

Nytteverdi
Selv om arvbarhetsstudier, i likhet med de fleste vitenskapelige studier, er beheftet med metodiske svakheter, kan kunnskap om arvbarhet være nyttig. Høy arvbarhet sier at genetiske studier trengs for å forklare hvorfor en egenskap varierer. For eksempel har man estimert at schizofreni har en høy arvbarhet, noe som indikerer at det er ny kunnskap å hente om sykdommen ved å studere genetisk variasjon.

For forskere som ikke studerer genetikk, kan høy arvbarhet signalisere at man bør tilstrebe et studiedesign som kontrollerer for genetiske effekter. (Så langt i Hjernevask-serien er det mye som tyder på at dette er blitt oversett i enkelte miljøer.)

Brukt slik kan arvbarhet være et nyttig begrep. Når det trekkes ut av sin sammenheng, og brukes som mål på hvor mye en egenskap skyldes gener eller miljøfaktorer, bærer det lett galt av sted.