header

Hjem Artikler Derfor blir forskerne avkledd av Eia
Derfor blir forskerne avkledd av Eia Skriv ut

Derfor blir forskerne avkledd av Eia

I møtet mellom Eia og forskeren er det den siste som burde være profesjonell. Er en redd for hva journalisten vil spørre om, kan dette være et tegn på at en ikke tør eller kan forsvare egen forskning.

Kai A. Olsen, professor II, UiB  Publisert BT: 19.apr.2010

Gjennom flere programmer har Harald Eia avkledd en rekke norske samfunnsvitenskapelige forskere. Ikke særlig pent gjort. Til gjengjeld har han blitt kritisert for kryssklipping, for å akseptere alt utenlandske forskere sier, for å ha sin personlige agenda og for å være i førtiårskrise.

Likevel, som professor blir jeg pinlig berørt når norske forskere så åpenbart har startet med konklusjonen, og kun vært interessert i dokumentasjon som underbygger denne. Alt annet blir avvist, enten som «dårlig» forskning, eller som uinteressante problemstillinger. En kan le av andres forskning, men da kreves det at latteren kan underbygges vitenskapelig.

Mangler vitenskapelig belegg
I USA, som nok har bedre forskningstradisjoner enn det vi har, er det et krav at forskeren som går ut i mediene, enten med egne resultater eller for å kritisere andre, har vitenskapelig belegg for det som sies. I praksis betyr det at de som er interessert skal kunne finne fram til publiserte forskningsrapporter eller artikler som underbygger kortversjonen fra TV eller aviser.

Det forstemmende med mange av Eias intervjuobjekter er at de ikke kan begrunne sin avvisning av andres forskningsresultater, verken med god argumentasjon eller ved å vise til egne eller andres publikasjoner. Det hele blir tragikomisk når forskeren isteden forsøker å begrunne sin kritikk med egne erfaringer, eller ved at de resultatene en nettopp har forkastet ikke er «interessante».

Forskerne må være åpne
Dessverre for samfunnsforskningen kan en ikke alltid regne ut hvem som har rett, selv ikke etter lang tid. Da kan en også lettere avvise all kritikk, og kjøre sitt eget politiske løp i forskningen. En forsker skal være kunnskapsrik, kjenne sitt fag og, som Eia framhever, også være åpen for nye tanker og ideer. Selv de ideene som går mot ens eget grunnsyn og aksepterte oppfatninger skal vurderes og analyseres faglig. Det er krevende.

Mange startet en forskningskarriere med et politisk utgangspunkt, for eksempel at forskjellen mellom menn og kvinner skyldes miljø, og har bygget all sin forskning på dette fundamentet. Vi kan se at det da vil være vanskelig å akseptere kritikk fra et annet ståsted. Ikke bare kan grunnleggende holdninger til hvordan verden er satt sammen falle i grus, men ens kompetanse, doktorgrad, artikler, undersøkelser, kan også vise seg å være verdiløse, i verste fall ha vært en blindvei i jakten på økt forståelse.

Stiller for få spørsmål
Det er mange eksempler på at forskere har fusket med data for å få teoriene til å stemme. Det er ytterpunktet, og selv om vi har hatt flere slike saker i Norge er det heldigvis få som går så langt. Men konklusjonene kan lett bli gale også om forskeren ikke er åpen for nye momenter. Eia viser dette tydelig. Undersøkelser viser at foreldre som gjorde det godt på skolen også får barn som klarer seg bra (i gjennomsnitt).

Vi kan forklare korrelasjonen med miljøpåvirkning, ved at barn etteraper foreldre, ved at skoleflinke foreldre påvirker barn til å verdsette skolen og, selvfølgelig, ved at de kan gi barna mer hjelp med leksene. Dette er plausible forklaringer som understøttes av dataene.

En mer åpen forsker vil derimot også se på mulighetene for at biologi og arv kommer inn. Det forutsetter at forskeren er villig til å akseptere at dette kan være en faktor, og - ikke minst - at vedkommende arbeider i et miljø som aksepterer slike momenter. Når Eia så tydelig viser at mange norske samfunnsforskere har marginal kunnskap om biologisk påvirkning, viser han bare så tydelig at dette ikke har vært en akseptabel problemstilling i fagmiljøet.

Små miljøer gir innavl
Norske forskningsmiljøer er små. Derfor blir det også mulig for et helt fagmiljø å avvise uønskede problemstillinger. Siden svært mange forskere i Norge er utdannet ved den institusjonen der de arbeider, får vi fort sterke innavl-effekter. Senter for Tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo er et godt eksempel. Tidligere mangeårige leder hadde doktorgrad fra København, mens alle andre faste vitenskapelige tilsatte har hovedutdanning fra UiO.

I USA er det, ved mange universiteter, sett på som uønsket å ansette egne doktorgradsstudenter. I Norge er dette nærmest en regel. Det er jo ganske interessant at et stort land som USA med store fagmiljøer, er opptatt av faren ved innavl mens vi i lille Norge ignorerer problemet. Det er selvfølgelig behagelig å lukke øynene - vi ønsker ikke å flytte på oss. Publisering og deltagelse i internasjonale forskning skal motvirke slike innavl-effekter, men det internasjonale miljøet er stort. Risikoen er til stede for at vi velger å delta i de miljøene der vår forskning blir akseptert. Også i internasjonal forskning er det blitt mindre tid til åpne diskusjoner. En gang i tiden dro forskere på konferanser for å diskutere. I dag er vi der for å presentere.

Tør sjelden kritisere
Det mest pinlige med Hjernevask er at vi overlater til Eia å rydde opp. I et levende og utadvendt forskningsmiljø skulle vi selv vært i stand til å formulere kritikken. Men norske forskere er ofte forsiktig med å delta i mediene, og enda forsiktigere med å kritisere andre. I en verden der nesten all forskning foregår i militær eller i privat regi, og dermed ofte er unndratt offentlighet, må verdien av offentlig finansiert forskning nettopp være at forskeren er fri til å delta i den allmenne diskusjonen.

I så måte bør vi kunne rette sterkere kritikk mot de forskerne som ikke ville delta hos Eia, enn dem som deltar. Nå har åpenbart Eia hatt sin agenda, men i møte mellom Eia og forskeren er det den siste som burde være profesjonell. Er en redd for hva journalisten vil spørre om, kan dette være et tegn på at en ikke tør eller kan forsvare egen forskning, og hva er da poenget?

Kritikk oppleves truende
Mangel på diskusjon og kritikk er farlig. Innen forskning finner hver og en av oss sin nisje, og lar andre arbeide i fred på sine områder. I så måte en veldig lik situasjon til den vi har i journalistikken. Heller ikke der kritiserer en sine kolleger, ikke engang når konkurrerende mediebedrifter gjør store tabber.

Nå er det ikke enkelt å være kritiker. Eia har nok oppdaget det. Når de faglige argumentene kommer til kort blir diskusjonen ofte personlig. I løpet av karrieren har jeg skrevet noen innlegg som dette og blitt truet av forskningsråd, private firma og av departementet, med alt fra tap av forskningsbevilgninger til rettssaker og dulgte trusler om at det kan få betydning for min stilling. En må derfor ha en sterk erkjennelse av at kritikk er viktig for å fortsette.

Avkledd med god grunn
God forskning skal tåle saklig kritikk og gode forskere er gjerne sine egne kritikere. De skal ha tenkt gjennom alle innvendinger og alle kritiske spørsmål lenge før journalisten eventuelt finner på å komme på besøk. Det har ikke mange av intervjuobjektene til Eia. Isteden har de valgt å se bort fra politisk ikke-akseptable forklaringer. Derfor blir de avkledd av Eia. Han har gjort norsk forskning en stor tjeneste, men vi burde nok klart dette selv.