header

Hjem Artikler Mani og bipolar lidelse
Mani og bipolar lidelse Skriv ut

Mani er en heving i stemningsleie som må regnes ut over det normale, med økt hastighet på tanker og tale, stor selvtillit og høy aktivitet. Hvis en person har en enkeltstående episode med mani, kalles lidelsen manisk episode, men hvis personen har hatt to maniske episoder eller i tillegg har hatt depresjon, kalles tilstanden bipolar lidelse. Personer med bipolar lidelse har en tendens til å svinge mellom maniske og depressive episoder. Hyppigheten av slike episoder varierer fra pasient til pasient, og vil også avhenge av om pasienten står på behandling eller ikke. Hypomani er en lavgradig mani som vanligvis ikke medfører arbeidsuførhet. Bipolar lidelser inndeles i type I og type II.

Bipolar type I er en bipolar lidelse der pasienten minst en gang i livet har hatt en manisk episode. Flertallet av pasienter vil ha flere og lengre perioder med depresjon enn med mani gjennom livet.

Bipolar type II er en bipolar lidelse der pasienten har depresjoner og hypomanier, men ingen maniske episoder. Det er depresjonene som gir redusert funksjon. Hvis pasienten får en manisk episode, endres kodingen til bipolar type I lidelse.

I løpet av livet vil 0,5-1,6% av befolkningen utvikle bipolar lidelse type I. Dersom forekomsten av bipolar lidelse type II inkluderes, øker forekomsten. Menn og kvinner har lik risiko. Alder for første anfall ligger vanligvis mellom 19-29 år.

Hvilke symptomer viser en person med manisk episode eller bipolar lidelse?

Hos en person med mani er stemningsleiet hevet slik at det ikke harmonerer med pasientens situasjon. Typiske symptomer ved mani er ukritisk og uansvarlig atferd, svær uro, tankeflukt, nedsatt søvnbehov, økt seksualdrift, og aktiviteter preget av at pasienten føler han kan alt, vet alt og klarer alt. Videre kan vedkommende føle at tankene raser gjennom hodet, blir lett distrahert, legger ofte nye planer eller iverksetter stadig nye aktiviteter. Ofte vil personen vise lettsindig, dumdristig eller upassende atferd som ikke er typisk for personen. Pasienten vil kunne blamere seg, gjøre uoverveide økonomiske disposisjoner eller lignende. Ytre stress kan noen ganger gå forut for en episode. Episoden kan starte hurtig, men den kan også komme gradvis over tid.

Pasienter med bipolar lidelse viser i sine depressive perioder typiske depressive tegn, som blant annet omfatter senket stemningsleie, mangel på initiativ og interesse, økt søvnbehov, redusert matlyst, redusert konsentrasjonsevne og redusert selvbilde.

Diagnosen bipolar lidelse type II blir ofte oversett. Det blir anslått at 4-5 prosent av befolkningen har bipolar lidelse type 2 (i Norge drøyt 200.000 mennesker), mens "bare" ca. 30.000 har denne diagnosen.

Hva forårsaker mani eller bipolar lidelse?

Det er funnet at arv sannsynligvis spiller en viktig rolle for utviklingen av bipolar lidelse. Slektninger til en person med bipolar lidelse har en livstidsrisiko på 40-70% blant eneggete tvillinger og 5-10% blant førstegradsslektninger. En enkel episode kan utløses av ytre stress, redusert søvn, bruk av rusmidler og uregelmessig livsførsel hos disponerte individer. Videre kan mani fremprovoseres når en depresjon behandles med antidepressiver. Det skal nevnes at flere såkalte sentralstimulerende midler som ecstasy, amfetamin og LSD kan gi maniske episoder, men da betegnes ikke denne episoden som bipolar lidelse. Noen har sesongvariasjon med en ny episode på samme årstid som tidligere.

Nyere forskning kan tyde på at bipolar lidelse også kan skyldes en feil i oppbyggingen av hjernen. Enkelte forskere mener å kunne påvise at det fysiologisk er en sammenheng mellom utviklingen av epilepsi og bipolar lidelse. Bipolar lidelse behandles da også forebyggende med epilepsimedisiner.

Hvordan stilles diagnosen mani eller bipolar lidelse?

Diagnosen stilles gjennom samtale mellom lege og pasient, ved observasjoner av pasienten og med bakgrunn i tidligere sykehistorie. For å få diagnosen manisk episode skal symptomene ha vært til stede i minst en uke, og personen skal ha minst tre av følgende symptomer:

* Økt aktivitet eller fysisk rastløshet
* Taleflom og press til å snakke
* Tankeflukt eller en opplevelse av at tankene raser gjennom hodet
* Redusert søvnbehov
* Økt selvtillit og grandiositet
* Lett distraherbar og konstant endring av aktivitet eller planer
* Lettsindig, dumdristig eller upassende atferd utypisk for personen
* Seksuell indiskresjon etc

Hvis pasienten tidligere har hatt en manisk episode eller depresjon, gis diagnosen bipolar lidelse. Det er viktig for behandlingen å avdekke eventuell rusmisbruk eller medikamentell behandling.

Undersøkelse skal ha utelukket eventuell underliggende sykdom som årsak til de psykiske symptomene.

Hvordan behandles mani og bipolar lidelse?

Målet for behandlingen er å komme ut av eventuelle maniske eller depressive perioder, samt å få startet forebyggende behandling.

Alvorlige, akutte maniske episoder

Ved alvorlige, akutte episoder må pasienten innlegges i psykiatrisk institusjon til behandling. I innledningen benyttes ofte en kombinasjon av medikamentell behandling og skjerming for å gi pasienten ro. Videre er det viktig å la pasienten få sove tilstrekkelig.

Den medikamentelle behandlingen av bipolar lidelse avhenger av om pasienten befinner seg i en manisk eller depressiv episode, eller om vedkommende er i en rolig fase. Under maniske episoder er det avgjørende for pasienten å bli roet ned og få sove, noe som innebærer at det ofte brukes beroligende midler i slike tilfeller. I depressive perioder må det benyttes antidepressiva. For å stabilisere stemningsleiet, slik at pasienten slipper å svinge mellom maniske og depressive perioder, brukes stemningsstabiliserende midler. Blant disse er Litium mye brukt. Slik behandling igangsettes ofte når pasienten innlegges for behandling av mani eller depresjon.

Mildere mani - bipolar type II

Personer med diagnosen bipolar lidelse type 2 blir sjelden eller aldri innlagt, og de får stort sett bare forebyggende behandling. I slike tilfeller er det viktig å sikre at pasienten ro hjemme. Det er også en stor fordel om en nær pårørende kan følge opp tilstanden

Andre elementer i behandlingen

I tillegg til medisinsk behandling tilbys samtaler med psykolog eller psykiater og jevnlig oppfølging av allmennpraktiker. Det er viktig å avdekke eventuelle utløsende faktorer i forkant av episoden, slik at disse kan unngås senere. Pasienten får innføring i sykdommens symptomer og om hvordan denne kan mestres. Dette for å gjøre vedkommende i stand til å yte en egen innsats for å takle problemene sine. Hvis personen har havnet i sosialt uføre etter maniske episoder, kan det tilbys støtte og hjelp for å få rettet på problemene.

Egeninnsats

Det er viktig at pasienten gjør en egeninnsats under behandlingen. Vedkommende må følge opp den forebyggende behandlingen, være oppmerksom på varselsignaler på at en ny episode eventuelt er i anmarsj, leve et regelmessig liv og unngå livsformer eller andre faktorer som tidligere har utløst episoder.

Videre forløp av lidelsen

Forløpet av lidelsen varierer til dels mye fra individ til individ, og vil påvirkes av den behandlingen pasienten får. En mani som kommer under behandling, blir vanligvis bedre i løpet av kort tid, men enkelte tilfeller av mani er vanskelig å få under kontroll. Det er også alltid en viss fare for tilbakefall, spesielt hvis personen ikke står på vedlikeholdsbehandling. En stor andel av de med alvorlige maniske episoder blir uføretrygdet.

Det er sett en økt selvmordsfare spesielt i etterkant av depressive perioder, men også i maniske perioder.

Hypomanier (lett oppstemt/ukritiskhet) kan også føre til plagsomme konsekvenser for mange. Det gjelder særlig sosiale konsekvenser av lidelsen.

Hvordan er prognosen?

Prognosen for den enkelte episode er god, men faren for nye episoder er betydelig. I en oppfølgingsstudie av en gruppe pasienter etter deres første episode med mani, fant man at etter 2 år var det 93% som ikke oppfylte kriteriene for mani, men bare 36% hadde gjenvunnet sin tidligere funksjon i dagliglivet. 40% hadde tilbakevendende maniske (20%) eller depressive (20%) episoder i løpet av to år etter den første episoden.

Andre studier har vist at opptil 3 av 4 pasienter med bipolar lidelse som tar forebyggende medisiner likevel får tilbakefall innen 5 år. Hver ny episode synes å redusere terskelen for at stressfaktorer kan utløse nye episoder.