header

Hjem Artikler Når katastrofen rammer
Når katastrofen rammer Skriv ut

Psykolog og dr. philos Atle Dyregrov intervjuet av Gunnvor Grønsdal.

- Det er lett å glemme de langsiktige konsekvensene som katastrofer medfører. Vi vil så gjerne at smertefulle ting skal gå fort over. Vi vil gjerne bevare vår tro på en rettferdig og trygg verden, sier Atle Dyregrov, psykolog og leder for Senter for Krisepsykologi i Bergen. I boken Katastrofepsykologi ( Fagbokforlaget 2002) gir han en fremstilling av reaksjoner og etterreaksjoner når mennesker opplever katastrofer. Boken vektlegger det praktiske katastrofearbeidet og beskriver konkrete hjelpemetoder og tiltak.

- Etter annen verdenskrig fattet flere psykologer interesse for feltet katastrofepsykologi, men katastrofepsykologi ble ikke fag før på 1970 – tallet. Først på 1980 - tallet begynte det å etablere seg, og man startet med systematisk oppfølgning etter store ulykker, sier Atle Dyregrov, psykolog og leder ved Senter for Krisepsykologi i Bergen.

- Hva er en katastrofe?

- En katastrofe kjennetegnes av at den leder til store menneskelige lidelser og materielle skader. Den truer vår eksistens, identitet, verdighet og trygghet. Med unntak av visse foranmeldte naturkatastrofer, rammer katastrofer plutselig, uforutsigbart og uventet, og ligger utenfor vår kontroll. Virkningen strekker seg langt ut over selve hendelsen.

- Er det flere katastrofer nå enn tidligere?

- Naturkatastrofer øker på verdensbasis, og dette har nær sammenheng med hvordan vi mennesker forvalter naturen. Vi ser også stadig flere og større flytyper, raskere båter og tog, slik at når ulykken inntreffer, rammes et stort antall mennesker og skadeomfanget er svært stort. De fleste som får oppfølging ved vårt kontor, Senter for Krisepsykologi, går der for å bearbeide ulike typer tap i tilknytning til hverdagsulykker, selvmord og andre plutselige dødsfall.

Når katastrofen rammer

- Når katastrofen rammer, opplever de involverte en endret bevissthetstilstand, det vil si at et menneske i en slik situasjon, tar inn, bearbeider og lagrer informasjon på en annen måte enn vanlig. Når vi lytter til personer som har vært involvert i en katastrofe, uttrykker de gjerne : Det er helt uvirkelig, det kan ikke være sant. Det er som en drøm, som noe jeg har sett på TV. Det er som jeg står utenfor det hele, ser det hele som en tilskuer. Opplevelsen av uvirkelighet følges ofte av fravær av sterke følelser, som om alle følelsene er ”bedøvet” . Dette fraværet kan overraske både den rammede selv og hjelperne, og kan senere gi opphav til selvbebreidelse for at de ikke reagerte mer enn de gjorde. Erfaring tyder på at jo mer sjokkartet opplevelsen er, desto lengre tid kan det gå før et følelsesmessig utbrudd kommer.

Under selve katastrofen oppleves ofte en endret tidsopplevelse. Det er som om tiden står stille, som om alt skjer i sakte film, og det kan kjennes som en evighet før hjelpen kommer. Mennesker som rammes av trafikkulykker, kan fortelle at de i det korte tidsrommet som går mellom oppdagelsen av hva som kommer til å skje, og selve kollisjonsøyeblikket eller utforkjøringen, opplever at hele deres liv passerer revy. Det viser oss at hjernen i slike situasjoner har mulighet til å bearbeide og presentere store mengder informasjon i løpet av kort tid.

Et annet kjennetegn er superhukommelse. Inntrykk en får i slike hendelser fester seg med en detaljrikdom og en intensitet som er annerledes enn vanlig. Alle sanser synes åpne og vendt mot omverdenen, noe som fører til at vedkommende kan reagere hensiktsmessig i situasjonen. Noen mennesker reagerer med å huske detaljer fra deler av hendelsen, mens resten av opplevelsen absolutt ikke kan huskes. Atter andre kan oppleve det vi kaller psykogen amnesi, vedkommende skyver hendelsen ut av bevisstheten fordi det oppleves for vanskelig å forholde seg til.

I sjeldne tilfeller blir inntrykkene så sterke at vedkommende blir totalt handlingslammet eller rammet av panikk. Det kan virke som om den mentale kapasiteten til å motta informasjon, bryter sammen. Dette kan resultere i at vedkommende blir stående ubevegelig eller får panikk, som igjen kan føre til at vedkommende utfører irrasjonelle handlinger.

Kroppslige reaksjoner kan være hurtig puls og pust, og mobilisering av fysisk styrke. Dersom hendelsen varer en stund oppleves gjerne skjelvinger og veksling mellom fryse og svettebyger. Når hendelsen er kortvarig, hører en gjerne ”Jeg fikk den store skjelven etterpå”.

Mennesker som opplever slike katastrofer har ofte sosiale behov som gir seg uttrykk i ønske om å være nær sine kjære. Familiemedlemmer kan risikere sitt eget liv for å gjenforenes med familien – en far sa etter en storbrann: ” Da jeg hørte min datter rope, var jeg sikker på at hun var innesperret i det brennende bygget vårt. Det viste seg heldigvis at hun allerede var ute, men jeg er sikker på at om noen hadde prøvd å hindre meg i å ta meg inn til henne, ville jeg ha slått ned vedkommende.” Det er også viktig å være klar over at det er noen få mennesker som ikke får noen reaksjoner. Det er ikke slik at man nødvendigvis må utvise reaksjoner, selv om en har vært utsatt for en katastrofe.

Ettervirkninger av katastrofer

- Mange som opplever tap av nære familiemedlemmer, fortsetter å oppleve uvirkelighet og sjokk, reaksjoner som kan sitte lenge i. For noen sitter sjokket så dypt at de følelsesmessige reaksjonene blir utsatt på ubestemt tid. Mange har stort behov for å snakke om det som har skjedd. De kan gjenta sin historie gang på gang for dem som vil høre på, ikke sjelden uten å vise noen form for følelsesmessige reaksjoner. Dette kan være en hjelp til å få et første grep om det inntrufne.

- Har hendelser vi har opplevd tidligere noe å si i en slik situasjon ?

- Etterreaksjoner kan styres av flere ulike faktorer som personlighet, tidligere livskriser og hvordan en har mestret ulike hendelser. Også hvilket omsorgsmiljø den rammede befinner seg i er vesentlig for hvordan han eller hun reagerer etter en slik påkjenning.

- Hvilke reaksjoner er de vanligste ?

- Den ettervirkningen som oftest synes å forekomme er påtrengende bilder eller minner fra hendelsen. Minnene kan komme både i våken tilstand og under søvn, i form av drømmer og mareritt. For de fleste er det synsinntrykkene som har festet seg, men også hørselsinntrykk kan etse seg fast. Smell, rop, skrik, knaking og for noen en spøkelsesaktig stillhet, er noen former for hørselsinntrykk. Lukt kan også fremkalle minner. Det kan være lukt av bensin, brent lukt eller lukt av andre mennesker. Minnene kan være så intense og levende at noen mennesker frykter for at de er i ferd med å bli gale. Det er ofte vanskelig å dele disse minnene med utenforstående og det kan være vanskelig å beskrive dem med ord. I den første tiden tjener disse opplevelsene til å konfrontere vedkommende med hendelsen, og tvinger dem derved til aktivt å bearbeide katastrofen. Søvnforstyrrelser forekommer ofte. Det vanligste er innsovningsvansker som følge av mange tanker og bilder. Noen plages av oppvåkningsproblemer. De våkner av drømmer og mareritt der de gjenopplever hendelsen. Selv om vedkommende føler seg svært trett og sliten, kan han eller hun oppleve slike søvnforstyrrelser. Sinne og irritabilitet kan også forekomme og kan ta ulike former. Det kan rette seg mot hjelpere, mot personer som betraktes som ansvarlige for ulykken, eller mot familie og venner. Dette kan slite på familiebånd og føre til problemer i samspillet med omgivelsene. Skyld, skam og selvbebreidelse kan også forekomme. Begrepet ”overlevelsesskyld” betegner nettopp de vanskene overlevende ved katastrofer kan ha med å forsone seg med at andre døde, mens en selv overlevde. ”Om jeg bare hadde….” , ” Jeg skulle ha tenkt på….” , er vanlige reaksjoner. Særskilt sterk skyldfølelse oppleves av foreldre som overlever barna sine. Tristhet, gråt, angst og konsentrasjonsproblemer er andre reaksjonsformer etter en katastrofe.

Posttraumatisk stresslidelse ( PTSD )

- Det mønsteret av plager eller symptomer som ofte utvikler seg etter traumatiske hendelser, har fått den diagnostiske betegnelsen Posttraumatisk stresslidelse. Om en som er rammet av en katastrofe får denne diagnosen, avhenger av om de ulike reaksjonene vi tidligere har nevnt, vedvarer i bestemte mønstre. PTSD kan forekomme i akutt form, med reaksjoner innen de første seks måneder etter hendelsen, eller i en utsatt form der reaksjonene inntreffer etter seks måneder.

- Hvem er i risikosonene for å utvikle PTSD ?

- Det er vanskelig å si hvem som utvikler PTSD, men all forskning viser at mennesker som tidligere har opplevd et alvorlig traume, er mer sårbar enn andre under en katastrofe. Erfaring vi har gjort i krisebearbeiding viser at dette har sammenheng med hvor godt vedkommende har lykkes i å bearbeide det første traumet. Det har også vist seg å være sammenheng mellom PTSD og tilpasningsproblemer i oppvekst og voksenliv, og om vedkommende tidligere har hatt psykiske problemer. Forskere har også funnet at personer som vegrer seg mot behandling var risikopersoner med hensyn til å utvikle Posttraumatisk stresslidelse. Det å ha vært utsatt for dødstrussel øker mulighetene for å utvikle PTSD. Disse personene har også flere plager enn dem som ikke har vært truet på livet. Studier viser også at voldtekt, tortur og eksponering av grotesk død, øker risikoen for å utvikle PTSD.

Barns katastrofereaksjoner

- Barns reaksjoner under og etter en katastrofe er ofte svært avhengig av hvordan de voksnes reaksjoner er, og hvordan de klarer å ivareta barnets behov. Barnets behov for å vite hva som har skjedd og hva som kommer til å skje blir dessverre ofte undervurdert. I et forsøk på å skåne barna kan voksne benytte feilaktige forklaringer, omskrivninger eller taushet og utestenge barna fra ritualer som eksempelvis begravelse. Voksne som har vært i en katastrofe, og som ønsker å glemme, kan undertrykke og fortrenge hendelsen, og blir dermed ute av stand til å snakke med barnet. Dette kan forverre situasjonen for barnet.

- Hva er de vanligste reaksjonene hos barn ?

- Barns umiddelbare reaksjon kan variere med typen av katastrofe, nærvær av familiemedlemmer og barnets alder og modenhetsnivå. Barn kan, som voksne, oppleve uvirkelighet og mistro. Barn synes i mindre grad å benekte det som hender. Barns reaksjoner under en katastrofe er nesten alltid preget av frykt. Frykt for at de selv eller andre kan bli drept eller frykt for ikke å se foreldre eller søsken mer. I noen situasjoner kan barn bli grepet av panikk og kan forbigående miste kontrollen over lemmer og kroppsfunksjoner. Barn kan gjemme seg for å unngå fare. De kan også begi seg av gårde fra katastrofeområdet på egen hånd. De vanligste etterreaksjonene hos barn er frykt og angst. Barnet kan, i tillegg til angst for å oppleve katastrofen igjen, også få generell angst som redsel for å være alene, frykt for tyver, blir mørkredd osv. Det er også svært vanlig at barn får påtrengende minner. Disse minnene kan være spesielt plagsomme når aktiviteten reduseres ved leggetid. Mange barn får søvnproblemer og vil ofte ha lyset på, døren åpen eller en voksen til stede. Barn kan holde slike minner for seg selv om de ikke blir direkte spurt om de har slike minner. Disse minnene gjør også barnet utsatt for konsentrasjonsproblemer, spesielt i skolesituasjonen. Når familiemedlemmer har omkommet under katastrofen, er tristhet, lengsel og savn vanlige reaksjoner. Enkelte barn isolerer seg fra andre barn etter slike hendelser og viser en mindre interesse enn før for omverden. Dette kan være tegn på depresjon. Barn som utagerer, er bråkete og brysomme kan også være deprimerte. Kroppslige reaksjoner som hodepine, magesmerter og sengevæting kan også forekomme. Skyldfølelse kan være spesielt plagsomme for barn. Barn kan forestille seg ulike årsakssammenhenger som kan romme tanker hvor deres egne handlinger blir tillagt overdreven vekt. Videre kan mangelfull informasjon gi grobunn for fantasier og selvbebreidelser. Barn kan også føle ”overlevelsesskyld ”. Barnet må få gjentatte forsikringer om at ingenting de har tenkt eller gjort, førte til det som skjedde.

- Hvor lenge varer etterreaksjoner ?

- Flere av de reaksjonene vi har nevnt kan vare ved. Det bør likevel fremheves at de sterkeste reaksjonene opptrer like etter katastrofen, og så avtar gradvis. Hos visse barn kan katastrofen likevel føre til permanente personlighetsforandringer. Det kommer an på hva slags katastrofe det gjelder. På dette området vet vi ikke nok. Over tid greier de fleste seg bra - selv uten oppfølging.

- Er det noen måte å hjelpe barnet på ?

- Det er viktig at barnet får være sammen med sine familiemedlemmer eller andre omsorgspersoner for å unngå unødig separasjon. Det er viktig at barnets hverdagsliv opprettholdes slik at barnet opplever kontinuitet og trygghet i rutiner og livsførsel.

Det er også viktig at barnet får åpen og ærlig informasjon og at fakta ikke holdes skjult for dem. Selv om disse fakta kan føre til sterke umiddelbare reaksjoner, bidrar dette til at barnet bevarer tilliten til de voksne, og hjelper dem også til å forstå reaksjoner hos de voksne etter hendelsen. Barna stiller spørsmål og må få konkrete svar som kan hjelpe dem til å forstå hva som har skjedd. Dette bidrar til forståelse og kan korrigere eventuelle misoppfatninger.

Profesjonell hjelp

- Visse hendelser er så dramatiske at det er viktig å komme inn for å forebygge, slik at de rammede ikke starter å fortolke opplevelsen på egen hånd. Eksempelvis kan den endrede tidsopplevelsen fortolkes til at hjelpen tok for lang tid før den rakk frem, mens den i virkeligheten var raskt på pletten. Opplevelse av skyld og følelsen av å ha unnlatt å gjøre noe, kan den rammede også få hjelp til å sette inn i en sammenheng. Denne hjelpen er krisehjelp, ikke en terapi. Personer som etter en tid fremdeles sliter med bilder og minner, eller er svært engstelig, bør få faglig oppfølgning. Det er viktig at den hjelpen som gies er faglig godt forankret med ekspertise innenfor feltet katastrofepsykologi.

- Hva kan det sosiale nettverket gjøre ?

- Oppmerksomhet fra omgivelsene synes dessverre ofte å være intens, men kortvarig, slik at mange etter en tid føler seg alene og glemt. Mange opplever at venner og familie drar seg unna slik at det oppstår vansker i samspillet med nettverket. Spesielt kan det se ut som om det er vanskelig for omgivelsene å fatte at den som er rammet kan ha reaksjoner som strekker seg over tid. Omgivelsene forventer at ”nå må hun ha kommet over det”. Det mangler heller ikke på gode råd eller oppmuntrende kommentarer som ”Det kunne gått så mye verre” eller ”Du skal være glad du er i live”. Mitt ønske er at nettverket kan gi hjelp også utover den første måneden. Det kan være hjelp til praktiske oppgaver, økonomisk hjelp eller å være en samtalepartner. En arbeidsplass er også den rammedes nettverk, og vår erfaring er at svært mange sliter nettopp i forhold til sin arbeidsgiver. Vedkommende trenger ofte hjelp og tilrettelegging for å komme tilbake til arbeid. Dette gjelder også barn og unge i en skolesituasjon. Selv i tilfeller der hele familien har opplevd det samme kan både opplevelsen og bearbeidingstakten variere betydelig. Parforhold trues blant annet ved at krisebearbeidingen synes å fungere ulikt hos kvinner og menn. Menn mestrer ofte mer ved å fortrenge reaksjoner, mens kvinner mestrer gjennom å slippe til reaksjoner og bearbeide dem.

- Kan opplevelsen av en katastrofe gi personlig vekst ?

- I mange anledninger får en høre at krise gir vekst. De fleste ville nok heller ha unnsluppet å vokse på denne måten, men det viser seg at de som klarer å gi mening til det meningsløse, enten i form av å finne nye verdier i livet eller engasjere seg i selvhjelpsgrupper, ser ut til å klare seg bedre enn andre. Det er helt klart at mange over tid opplever at hendelsen har medvirket til personlig vekst.

- Hvilken rolle har media i katastrofebildet ?

- Katastrofer og større ulykker er etter hvert blitt en del av vårt hverdagsliv. Aviser, fjernsyn og andre medier er raskt på pletten når en katastrofe inntreffer. Vi får bilder, intervjuer med involverte og detaljerte beskrivelser av ulykken direkte inn i vår egen stue. All fokus på de store ulykkene resulterer i at engstelsen i befolkningen øker, vi går rundt med en følelse om at ting også kan skje med oss.

- Hvordan ser fremtidens katastrofepsykologi ut ?

- I løpet av de siste 20 årene har vi utviklet en rekke gode metoder for å ivareta dem som sliter utover den første tiden etter en katastrofe. Dette kommer til å fortsette. Vi utvikler stadig mer presise metoder for de ulike problemområdene. Vi vil også bli mer presise i forhold til det vi formidler i form av informasjon til befolkningen. En betydelig del av denne informasjonen vil bli publisert på Internett, slik at mennesker som sliter med ulike typer psykiske problemer, også etter katastrofer, vil kunne gå på nettet og finne nyttig og god informasjon om hva de selv kan gjøre, og når de bør få faglig hjelp, avslutter psykolog Atle Dyregrov.