Tanker om kognitiv terapi
Skrevet av Arne Repål   

Professor i filosofi Vigdis Songe-Møller, har i Tidsskrift for Norsk Psykologforening mars 2007 noen betraktninger rundt kognitiv terapi med utgangspunkt i David D. Burns bok Tenk deg glad og filmen En sporvogn til begjær, hvor hovedpersonen i voksen alder sliter med skyldfølelse for indirekte å ha forårsaket at en ungdomskjæreste tok livet sitt. Hennes synspunkt synes å være at kognitiv terapi ikke er til hjelp for alt her i verden; det finnes hendelser og opplevelser det er naturlig å slite med. Det er jeg helt enig i. Nedstemthet, dårlig samvittighet, skyldfølelse, sorg, savn og uro er følelser som er kjent for de fleste av oss. De kommer og går, avhengig av hvilke situasjoner vi er i.

Slike følelser kan noen ganger også ha en funksjon. Den dårlige samvittigheten får oss til å endre atferd, uroen får oss til å gjøre noe med det som uroer oss. Andre ganger kan slike følelser være knyttet til ting som har hendt oss, hendelser som i seg selv ikke lar seg endre. En følelse av skyld kan være reell, men den kan også være tuftet på urealtiske forventninger om hva man kunne ha bidratt med i en gitt situasjon, eller på at vi tar ansvar for noe vi faktisk ikke kan lastes for.

En depresjon i klinisk forstand er noe annet en nedstemthet. En alvorlig depresjon gjør oss ute av stand til å fungere. Den isolerer oss fra resten av verden og inneholder som regel en nedvurdering av egne evner og prestasjoner. Andrew Salomon gir i boken Mørke midt på dagen en rekke eksempler på at depresjonen likevel kan tenkes å ha en funksjon. Den kan noen ganger være et tegn på at noe er galt, på samme måte som smerte. Det tragiske er at den samme tilstanden ofte gjør oss ute av stand til endre på det som er galt. Salomon peker videre på at sorg er et viktig element i det å være menneske: ” Om vi ikke fryktet tap fordi det er forbundet med lidelse kunne vi aldri elske noen inderlig. Kjærlighetsopplevelsen omfatter også sorgen…” Spørsmålet er hvor mye smerte som er nødvendig. Når blir nedstemtheten eller depresjonen urimelig?

Salomon, som selv har slitt med depresjon, gir i boken en beskrivelse av kognitiv terapi som behandlingsmetode. Han har ikke selv mottatt kognitiv samtaleterapi, men har satt seg inn i metoden og lært seg enkelte teknikker: ”Hvis du merker at du tenker at ingen noen gang kan elske deg og at livet er meningsløst, omstiller du tankene og tvinger deg til å huske ett eller annet, selv en ørliten detalj, fra bedre tider. Det er hardt å kjempe med sin egen bevissthet, fordi du ikke har noen andre våpen i kampen enn nettopp din egen bevissthet…Det er kanskje på mange måter falskt, en måte å lure seg selv på, men det virker….Jeg vet hvilke tanker og grublerier som kan ta knekken på meg, og omgås dem med ekstrem forsiktighet. Jeg kan for eksempel tenke på kjæresten jeg en gang elsket og føle et verkende, fysisk savn, og jeg vet at jeg må trekke meg unna disse tankene og grubleriene, og jeg forsøker ikke å mane frem for mange minner om det gode vi hadde sammen, alt det som i sin konkrete form er borte for lenge siden.”

Vi blir påvirket av ytre hendelser. Vi blir også påvirket av våre egne tanker. ”Tankene kan ikke eksistere uten hjernen, men tankene kan også påvirke hjernen,” for å sitere Elliot Valenstein, professor i psykologi og nevrofysiologi ved University of Michigan. Jeg ser på nedstemthet som en menneskelig egenskap. Depresjon som sykdom har jeg imidlertid liten sympati for. Hvis arbeid med egne tankemønstre kan hjelpe oss ut av depresjonen er det utelukkende positivt.

Det er mange veier inn i en depresjon, og det er flere veier ut av den. Kognitiv terapi er ett bidrag. Det er imidlertid uheldig dersom kognitiv terapi blir oppfattet som et universalmiddel mot all verdens følelser. Det ville kunne sammenlignes med det å ha egne piller for kjærlighetssorg, reaksjoner på dødsfall, fortvilelse eller dårlig samvittighet. De fleste av oss vil reagere negativt på en slik praksis. Kognitiv terapi er først og fremst en teknikk for å hjelpe mennesker som er komme i en situasjon hvor følelsene ikke lenger står i et rimelig forhold til situasjonen de befinner seg i. Dernest kan den ses på som en måte å forholde seg til seg selv og omgivelsene på. Songe-Møller avslutter sin artikkel med spørsmålet om den kognitive terapiens tankekontroll i mange tilfeller kan fungere som en snarvei. Det kan den kanskje. Selv har jeg ikke noe i mot snarveier dersom de fører dit jeg skal. Men som Salomon, som selv har kjent depresjonen på kroppen sier: ”Det er hardt å kjempe med sin egen bevissthet…” For mange er ikke glede en følelse som kommer av seg selv, den er det skjøre resultatet av en kontinuerlig kamp. I den kampen kan kognitive teknikker noen ganger være en nyttig våpendrager.

Publisert i Tidsskrift for kognitiv terapi, nr 2 – 2007