header

Hjem Artikler Vold, evolusjon og nye miljøfaktorer
Vold, evolusjon og nye miljøfaktorer Skriv ut

Om hvorfor samfunnsvitenskapenes voldsforskere burde merke seg håranalyse som metode. Og hvorfor du aldri skal male huset ditt med blybasert maling.
Artikkel av Iver Mysterud Dag Viljen Poleszynski

Vold er et samfunnsproblem som opprører og engasjerer. Det vies mye oppmerksomhet både i massemedier og i ulike faglige fora. På verdensbasis har et stort antall forskere i flere tiår studert forskjellige sider ved voldsatferd og bakgrunnen for den. Derfor skulle man kanskje anta at forskere hadde kommet fram til enighet om en del hovedprinsipper og grunnteorier for å forklare slik atferd. Dette er imidlertid ikke tilfellet. Hvis man studerer en del av den litteraturen som finnes om vold, oppdager man nokså raskt at det ikke finnes noen enhetlig teori som forbinder de ulike tilnærmelsene. For eksempel vektlegger noen forskere psykososiale miljøfaktorer som årsaker til vold, mens andre mener genetiske, biokjemiske eller fysiologiske variabler kan si noe kausalt om slik atferd. Disse forskerne ser ut til å leve i forskjellige verdener. Dette er uheldig. Vi viser i denne artikkelen på hvilken måte et evolusjonsperspektiv kan forene tilsynelatende ulike forskningstradisjoner. Selv om evolusjonspsyko-logien har store muligheter for å gi en bedre forståelse av menneskets atferd, har også den per i dag svakheter. Vi argumenterer for at en rekke nye miljøfaktorer kan stikke kjepper i hjulene på den utformingen som har vært hensiktsmessig for å overleve og formere seg i fortiden, og som vi har arvet fra våre forgjengere. Nye miljøfaktorer som inntak av næringsfattig mat, som blant annet kan føre til reaktiv hypoglykemi (lavt blodsukker), forekomsten av matvareallergi/-intoleranse og en allmenn eksponering for nye miljøgifter (tungmetaller, syntetiske stoffer) kan bidra til voldelig atferd. Vi mener det er vesentlig at samfunnet begynner å diskutere slike problemstillinger om vi skal kunne møte voldsatferd på en effektiv måte.

Samfunnsvitenskapenes standardmodell

I samfunnsdebatten er det slående hvordan noen få tilnærminger dominerer. Alt annet overskygges i dag av tradisjonell samfunnsvitenskapelig forståelse som utelukkende fokuserer på det psykososiale miljøets betydning for voldelig og aggressiv atferd. Typiske eksempler på resonnementer kan være utsagn av typen: "Ikke rart han er voldelig, han som har hatt en slik oppvekst" eller "Det er fullt forståelig at disse personene blir aggressive, siden de lever under så kummerlige livsforhold." Satt på spissen kan sosiologiske og psykososiale modeller karakteriseres slik: Hvis en gitt atferd viser seg under bestemte kulturbetingelser, har den ikke noe med arv å gjøre. Dypkulturelle og kulturelle faktorer,ideologier, sosioøkonomiske og psykososiale forhold i en persons miljø kan fullt ut forklare bakgrunnen for menneskets sosiale atferd. Denne måten å resonnere på er omtalt som "samfunnsvitenskapenes standardmodell" (Tooby & Cosmides, 1992). Forenklet setter standardmodellen et grunnleggende skille mellom biologiske og kulturelle faktorer. Biologien utruster mennesket med fem sanser, noen få drifter som sult og frykt og en generell læringsevne. Ifølge standardmodellens tilhengere har biologisk evolusjon blitt satt ut av kraft eller blitt overskygget av samfunnsmessige endringer ("kulturell evolusjon"). Kulturen oppfattes som en selvstendig enhet som gjennomfører et ønske om å videreføre seg selv ved krav om å innfri forventninger og oppfylle roller, hvilket kan variere vilkårlig fra samfunn til samfunn. Biologi oppfattes her som like viktig som kultur når det gjelder å sette grenser for atferd, og all atferd er en blanding av biologi og kultur. Dette synet på menneskenaturenligger implisitt i behaviorismen og deler av antropologien som kulturrelativismen. For å få etablert det evolusjonspsykologiske synet på menneskenaturen (se senere), har det vært sentralt å vise at standardmodellen ikke er holdbar som eneste forklaringsmodell (se Tooby & Cosmides, 1992). I faglitteraturen om vold eksisterer imidlertid forklaringer med bakgrunn i standardmodellen side om side med forskning som vektlegger ulike "bio-logiske" forklaringer basert på kjemi, biokjemi, genetikk, nevroanatomi, nevrofysiologi og fysiologi. Enkelte av disse "biologiske" forklaringsmodellene har fått vind i seilene de siste årene, mens andre fortsatt er neglisjert i samfunnsdebatten. "Biologiske" forklaringsvariabler for atferd fokuserer ofte på underliggende hjernekjemi. Er den annerledes hos noen med en gitt atferdstendens eller mental lidelse? Å få utviklet "en pille for alt som er ille"-mentaliteten er typisk for resonnering basert på slik forskning.

Evolusjonspsykologi

Den siste tiårsperioden har det vokst fram en forsk-ningsretning med potensiale for å binde samfunnsbaserte og biologiske tilnæringer sammen i en felles analyseramme. Vi tenker her på den såkalte evolusjonspsykologien, som er anvendelse av sentrale prinsipper fra evolusjonsbiologi på psykologiske problemstillinger. Evolusjonspsykologien omtales av enkelte som et paradigme eller en metateori som kan forene de viktigste retningene innen psyko-logien (Buss, 1995). Sentralt for evolusjonspsyko-logien er et fokus på menneskets fortid, der våre forgjengere i økende grad ble tilpasset ulike miljøfaktorer, dels det fysisk-kjemiske miljøet og dels det levende eller biologiske miljøet. Fordi det bio-logiske miljøet omfatter alt fra bakterier og virus til andre mennesker, er psykososiale miljøfaktorer derfor en naturlig del av det biologiske miljøet. Evolusjonspsykologien fokuser på hvordan vi i hovedtrekk er utformet for å takle de utfordringer – farer og muligheter – våre forgjengere sto overfor i fortidsmiljøet. Dette dreier seg for eksempel om hvordan organismen er utformet for å unngå eller bekjempe sykdom. Det handler om hvordan mennesket utviklet et sanseapparat som var hensiktsmessig for å få i seg riktig og nok mat (for eksempel en smakssans som sier at "søtt er godt", siden modne og næringsrike frukter er søte, eller en luktesans som varsler oss om at bedervet mat er farlig). Det fokuseres også på vårt fleksible atferdsrepertoar som sikrer at man ikke blir lurt av andre og selv blir i stand til å få tilgang til og holde på sosiale ressurser (slik som for eksempel seksualpartnere, allianse-partnere og venner). I hovedsporet av dagens evolusjonspsykologi er det også antatt at det ikke har vært nok tid – altså tilstrekkelig antall generasjoner – til at mennesket har endret seg i vesentlig grad i grunnutforming – verken anatomisk, fysiologisk eller atferdsmessig – siden våre forgjengere ble bofaste og begynte å dyrke jorda for cirka 10 000 år siden. Dette er et premiss som er kritisert (se Wilson, 1994, Mysterud, 2003). Evolusjonspsykologien søker å forstå i hvilken grad arv kan være en forutsetning for sinnet og hvordan miljøet i samvirke med sinnet frambringer atferd. En slik modell er ikke ny i psykologien, men evolusjonspsykologene reiser i tillegg en rekke hypoteser om hvordan sinnet er utformet gjennom lange tidsrom i fortiden, da våre forgjengere levde som jegere og samlere. De utfordringene steinaldermenneskene møtte i sine bestrebelser på å overleve og formere seg, kan ha vært avgjørende for formen på menneskesinnet. I en artikkel om vold er det av interesse å diskutere hvorvidt evolusjonspsyko-logien kan forene både psykososiale og biokjemisk orienterte tilnærmingsmåter for å forklare på vold.

Serotonin og vold

Lavt nivå av signalstoffet serotonin i hjernen ser ut til å være en biologisk markør for voldelig atferd og aggresjon (Masters & McGuire, 1994). Dette er observert både hos barn som torturerer dyr og barn som er spesielt fiendtlige overfor sine mødre. Imidlertid er det ikke klart i hvilken grad serotonin påvirker aggresjon per se, eller om det bare påvirker impulskontroll, ettersom lavt serotoninnivå også synes å korrelere med impulsive ildspåsettelser, selvmord og kanskje selvmordsforsøk utført med voldelige metoder. Med et psykososialt utgangspunkt ville man for eksempel forvente at voldelig atferd var en naturlig reaksjon fra mennesker som lever i fattige eller undertrykkende livsforhold. I så fall ville ikke voldelig atferd være et avvik eller være patologisk. En evolusjonspsykolog ville være opptatt av at både gener og signalstoffer som serotonin er en gyldig vei for å forklare menneskets atferd, men ville samtidig påpeke at for eksempel vold i fattige strøk i en storby er en "naturlig" reaksjon på et spesielt sosialt miljø. Evolusjonært kan man hevde at menneskesinnet er utformet for å justere seg i forhold til det sosiale livsmiljøet man til enhver tid befinner seg i. Sinnets funksjoner antas å være felles for alle mennesker, men utfallene vil være avhengig av miljøet. Et fokus på sosialt miljø er forenlig med et fokus på biokjemiske faktorer. En rekke eksperimentelle studier av andre primater enn mennesket har vist at serotoninnivået påvirkes av sosial status (Raleigh & McGuire, 1994). Dette gjelder særlig hanner, noe det finnes evolusjonære forklaringer for. Jo høyere status en hann har, desto høyere serotoninnivå. Serotoninnivået øker som et svar på faktorer i det sosiale miljøet. Hvis en dominerende primathann plutselig mister sin sosiale status, vil serotoninnivået synke. En liknende mekanisme kunne forklare at det for eksempel er mer aggresjon og vold blant fattige og undertrykte i ghettoer i storbyer. Faktorer i det sosiale miljøet hos disse lavstatusindividene med dårlige framtidsutsikter oppfattes av deres sinn, hvilket igjen bidrar til at serotoninnivået blir lavere, noe som igjen gjør det mer sannsynlig at individet reagerer aggressivt i omgang med andre mennesker. Dette skjer selvfølgelig ubevisst. Ifølge evolusjons-psykologiske hypoteser er mennesket utformet slik gjennom naturlig utvalg. Grunnen er at voldelig og aggressiv atferd kan ha medvirket til økt overlevelse og reproduksjon for de av våre forgjengere som har hatt lav sosial status og levd med dårlige framtids-utsikter. På denne måten kan slik atferd oppfattes som en tilpasning til spesielle miljøforhold.

Evolusjonspsykologi og vold

I tillegg til partnervalg er vold og aggresjon ett av de temaene som har fått størst oppmerksomhet i evo-lusjonspsykologien. Dette skyldes blant annet at to av pionérene i evolusjonspsykologien – det kana-diske forskerparet Martin Daly og Margo Wilson – har arbeidet mye med disse temaene. Deres bok Homicide (Daly & Wilson, 1988) er av evolusjons-psykologiens klassikere. En oversikt over slike tilnærminger til vold er for omfattende til at vi kan gå i detalj om dem her. Vi skal imidlertid påpeke at vold og aggresjon ikke oppfattes som enhetlige fenomener fra et evolusjonspsykologisk perspektiv. De representerer snarere en samling strategier som er til stede under helt spesifikke forhold. Mekanismene som ligger til grunn for aggresjon, har av den grunn sett dagens lys som løsninger (om de er aldri så frastøtende) på en rekke atskilte problemer som var viktige for at våre forgjengere kunne overleve og formere seg (såkalte adaptive problemer). Dette dreier seg for eksempel om å få tilgang til ressurser, konkurranse med andre av samme kjønn, det å få status og makt i sosiale hierarkier, og å holde på partnere (Buss & Shackelford, 1997). Et slikt perspektiv forutsier på teoretisk grunnlag variasjon i aggresjon mellom kjønn, fra person til person, i løpet av livet og på tvers av kulturer. Evolusjonpsykologien er interaksjonistisk i ordets rette forstand. Den spesifiserer en rekke kausale forhold der det er sannsynlig at spesielle trekk ved utøveren, offeret, den sosiale sammenhengen og det adaptive problemet utløser aggresjon som en strategisk løsning. 

Begrensninger ved evolusjonspsykologien

Et evolusjonspsykologisk perspektiv på aggresjon hos mennesket har mange begrensninger. For eksempel kan det ikke forklare hvorfor èn bestemt mann banker opp sin partner som har vært utro, en annen dreper partneren, en tredje drikker seg full og en fjerde person tar seg noen dager fri i ensomhet på fjellet. Evolusjonspsykologien kan per i dag heller ikke forklare hvorfor menn i noen kulturer trenger å bruke vold for å få status, mens denne typen aggresjon i andre kulturer fører til ugjendrivelig skade på egen status. Evolusjonspsykologien kommer per i dag til kort når det gjelder å gjøre rede for variasjon i voldelig og aggressiv atferd mellom og innenfor ulike kulturer. En årsak til dette kan være dens manglende fokus på resultater fra forskning som undersøker effekten av ernæring og ulike former for miljøforurensning på menneskets atferd. Dette er derfor en begrensning ved både evolusjonspsykologiske studier og forsk-ning med bakgrunn i "samfunnsvitenskapenes standardmodell". Mennesket lever i dag i et miljø som på en rekke vesentlige punkter er annerledes enn det var da mennesket fikk sin utforming i evolusjonsprosessen. I det følgende vil vi komme inn på noen av de nye miljøfaktorene som kan påvirke mennesket og dets atferd.

Evolusjon og feilernæring

Evolusjonsmedisin er det siste tiåret blitt et fagfelt som er i stand til å gi gode hypoteser eller forklaringer på en rekke somatiske og psykiske lidelser i vår tid. En av de mest slående endringene siden mennesket oppga sin tilværelse som jegere og sanker og ble bofaste, har vært i vår ernæring. Menneskets biokjemi og fysiologi er formet som resultat av flere millioner års evolusjon. Kostholdet har gjennom årtusener endret seg fra hovedsakelig å være basert på planter, til de siste 30-40.000 årene å være dominert av kjøtt og fisk. Før jordbruksrevolusjonen startet for 10.000 år siden inntok mennesket signifikant mer energi enn moderne mennesker gjør. Maten hadde langt større næringstetthet, og karbohydratrike matvarer som korn og poteter inngikk ikke i menyen, langt mindre raffinert sukker, mel, iskrem og andre ferdigvarer. Fra et evolusjonsperspektiv er det åpenbart at mange av dagens matvaner ikke er tilpasset våre genetiske forutsetninger fordi de gir en alt for rask stigning i blodsukkeret etter et måltid. Det er ingen nyhet at maten påvirker vår fysiske helse på kort og lang sikt. Kroniske lidelser som revmatisme, kreft, hjerte- og karsykdom, diabetes og andre autoimmunsykdommer skyldes i stor grad feilernæring. Mennesket er blant annet ikke konstruert for å innta store mengder raffinert mat. Jegere og sankere har av og til funnet honning, som i ubearbeidet
form inneholder både vitaminer, mineraler og ufordøyelige deler av bikuben. Raffinert mat har generelt lav næringstetthet og inneholder lite fiber, noe som er satt i sammenheng med en rekke sykdommer (Eaton, Shostak & Konner, 1988).

Ernæring og antisosial atferd

Det vi spiser, påvirker vår fysiske helse på kort og lang sikt. Mindre påaktet er det at mangel på næringsstoffer kan utløse alvorlig psykisk ubalanse. Det er påvist at schizofrene pasienter får langt bedre prognose om de ble gitt store doser av B-vitaminet niacin (Osmond & Smythies, 1952, Hoffer, Osmond, Callbeck & Kahan, 1957), vitamin C og sink (Hoffer, 1998). Linus Pauling kunne senere gi en teoretisk forklaring på hvorfor næringskonsentrater kunne bidra til helbredelsen av mentale lidelser. Paulings hovedtese var at man ved å forsyne hjernen med optimale konsentrasjoner av stoffer som normalt er tilstede i menneskekroppen, også vil kunne normalisere hjernens funksjoner (Pauling, 1968,Pauling, 1974). Senere er det utført en rekke undersøkelser som støtter hypotesen om at det er sammenheng mellom ernæringsstatus og antisosial atferd. Det er vist at et kosthold som inneholder mye sukker, ferdigmat og syntetiske tilsetningsstoffer, kan bidra til å utløse aggresjoner, hyperaktivitet og kriminalitet (Schoenthaler, 1991). Allergiske reaksjoner og intoleranse mot vanlige matvarer kan utløse såkalte hjerneallergier som kan føre til irrasjonell eller voldelig atferd.På 1980-tallet ble det i amerikanske ungdomsfengsler og andre institusjoner foretatt en rekke undersøkelser som viste at forekomsten av anti-sosial atferd som vold, tyverier og hærverk ble betydelig lavere ved å gi de innsatte bedre kosthold uten raffinert sukker, snacks og bearbeidede matvarer (Schoenthaler, 1991). Den største av disse undersøkelsene omfattet et utvalg på 3000 unge lovbrytere. En samlet undersøkelse foretatt ved California State University av 813 statlige ungdomsanstalter i 1991 viste at overgangen til "næringstette dietter" førte til "signifikant bedret atferd, intelligens og/eller skoleprestasjoner" (Schoenthaler, Moody & Pankow, 1991). I 2002 ble resultatene av en randomisert, placebo-kontrollert studie om kosttilskudd til voksne fanger publisert (Gesch, Hammond, Hampson, Aves & Crowder, 2002). Antisosial atferd i fengsler, inkludert vold, ble redusert ved tilskudd av vitaminer, mineraler og essensielle fettsyrer. Vi har derfor fått en første eksperimentell bekreftelse på det som først ble funnet ut for to tiår siden.

Reaktiv hypoglykemi

Sterkt bearbeidet ferdigmat er ofte fattig på næringsstoffer. Raffinering av sukker innebærer for eksempel at man fjerner alle B-vitaminene og krom, og hvitt mel med en utmalingsgrad på 70% har under halvparten av næringstettheten til helkorn. Krom er blant annet nødvendig for omdanningen av sukker, uten krom reduseres effektiviteten av kroppens insulin i å kontrollere blodets glukosenivå. Inntak av sukker eller matvarer som hvitt brød eller kaker, kan føre til såkalt "reaktiv hypoglykemi", det vil si at blodsukkeret først stiger raskt og så synker til under fastende verdi etter et måltid. Svingningene i blodsukkeret kan forverres ved mangel på viktige sporstoffer som krom og sink. Ved raskt blodsukkerfall kan hjernen få for lite glukose, noe som kan utløse aggressiv atferd, også hos normalt ikke-voldelige, friske personer i eksperimenter hvor man manipulerer deres blodsukkernivå ved hjelp av glukose eller insulin. Fordi det er omdiskutert hvilken betydning reaktiv hypoglykemi har for å utløse vold, er det også utført forsøk med mus som viser endret atferd under hypoglykemi. En antropolog har undersøkt denne såkalte "hypoglykemi-aggresjonshypotesen" nærmere (Bolton, 1984) hos Qolla-stammen, som lever 3800 meter over havet ved Titicacasjøen i grenselandet mellom Bolivia og Peru. I denne stammen var drap, voldtekt, mordbrann og tyveri vanlige foreteelser. I en test av glukosetoleransen hos en gruppe voksne personer reagerte vel 55% med reaktiv hypoglykemi, og det var klar sammenheng mellom rangert aggresjonsnivå og hypoglykemi under testen. Tidligere analyser av sammenhengen mellom drap og en rekke variable i 34 afrikanske stammer viste den mest sannsynlige utløsende faktoren, var graden av hypoglykemi på grunn av mangel på proteinrik mat (Bolton & Vadheim, 1973). Dette stemte godt med kostholdet til Qolla-stammen, som var dominert av høyglykemiske, karbohydratrike matvarer som poteter, supplert av bønner, erter, bygg, havre, søtpoteter og quinoa. Amerikanske undersøkelser har vist at forekomsten av hypoglykemi blant voldelige kriminelle kan være så høy som 80-85% (Reed, Knickelbine & Knickelbine, 1983). Årsaken er at mange kriminelle har et kosthold dominert av matvarer med store mengder lett absorberbare karbohydrater, inkludert et høyt sukkerinntak. Slike matvarer kan virke passiviserende og føre til tretthet og depresjoner, samt virke søvndyssende (Budd, 1981). Hypoglykemi er satt i sammenheng med selvmord, angst og panikkfølelse, mareritt, hyperaktivitet og alkoholisme, som igjen kan føre til mangel på viktige næringsstoffer som sink og tiamin (vitamin B1). Siden hjernen trenger tiamin for å fungere normalt kan mangel på vitaminet igjen utløse aggressivitet, impulsive handlinger og gjøre at man blir mer ømfintlige overfor kritikk. En rekke kontrollerte forsøk blant barn på sykehus har vist nær sammenheng mellom avvikende atferd og et næringsfattig kosthold. Også for mye kaffe eller alkohol kan utløse aggresjon, siden slike stoffer øker utskillelsen av flere mineraler (Schauss, 1981). Uavhengig av psykososiale faktorer synes det å finnes klare forbindelser mellom feilernæring, alkoholisme, mentale lidelser og affektiv vold Poleszynski, 1984).

Allergi og intoleranse mot mat

Ungdom som utøver vold eller driver hærverk, lider ofte ikke bare av reaktiv hypoglykemi, de kan også ha allergier eller intoleranse mot bestemte matvarer (Jacobsen & Vatn, 1996, Helm & Burks, 2000). Allergiske reaksjoner innebærer immunreaksjoner mot proteiner som inntas i organismen via luft, vann eller mat. Det interessante i denne forbindelse er at spesielle matvarer både kan utløse kroppslige reaksjoner som tett nese, nysing, kløe eller utslett og psykologiske symptomer som angst, "panikk-angrep", depresjoner, aggressiv atferd, irritabilitet, hyperaktivitet og visse former for autisme og schizofreni (Braly & Torbet, 1992, s. 45). En undersøkelse av matvanene hos en mindre gruppe ungdomskriminelle viste at den matvaren som i sterkest grad korrelerte positivt med antisosial atferd, var kumelk (Schauss, 1981, s. 14). Selv om nevnte undersøkelse ikke er representativ for normalbefolkningen, er det fra et evolusjonært perspektiv ikke overraskende at en stor andel av verdens befolkning ikke tåler melk og kan reagere både somatisk og psykisk ved jevnlig inntak (Oski, 1983), siden kumelk er en relativt ny miljøfaktor i menneskets evolusjon (Eaton, Shostak & Konner, 1988). Allergi og matvareintoleranse ser ut til å kunne være viktige årsaker når det gjelder å forklare hyperaktivitet, nervøsitet, lærevansker, depresjon, aggressiv atferd, fiendtlighet, forvirring og irritabilitet (Schauss, 1981, s. 75). Undersøkelser på 1970-tallet blant et utvalg på 133 psykiatriske pasienter fant at 74% led av reaktiv hypoglykemi (Reed, Knickelbine & Knickelbine, 1983, s. 58). Andre har påvist at lavt blodsukker forekommer hos omkring 70% av alle schizofrene. (Schizofreni er koblet til voldelig atferd, jf. Walsh, Buchanan & Fahy, 2002.)

Tungmetallforgiftning

I USA har forskere foretatt en rekke ernæringsstudier av drapsmenn og andre lovbrytere. Et fellestrekk ved siden av dårlig kosthold er at mange har vært utsatt for forgiftninger med tungmetaller. Flere tungmetaller som kadmium, bly, kobber og mangan er satt i sammenheng med affektiv vold (Masters, Hone & Doshi, 1998). I 1989 ble sporelementer i håret til et utvalg på 80 fanger analysert (Cromwell, Abadie, Stephens & Kyler, 1989). Utelukkende på bakgrunn av forekomsten av tungmetaller i hårprøvene klarte de å klassifisere 86% av de voldelige og 78% av de ikke-voldelige fangene. Senere studier har klargjort at håranalyser av voldsforbrytere ofte viser påfallende høye verdier av tungmetaller. Mengden mangan i håret har vist seg å være en god indikator på voldsatferd. Bly og mangan ser nemlig ut til henholdsvis å kunne senke nivåer av dopamin og serotonin i hjernen – signalstoffer som påvirker impulskontroll (Masters, Hone & Doshi, 1998). Ved fire amerikanske fengsler undersøkte man hvor mange innsatte som hadde unormal høy konsentrasjon av mangan i hårprøven. Blant fangene fant man at dette gjaldt for henholdsvis 66% (to storbyfengsler), 78% (statsfengsel) og 63% (fylkesfengsel), mot 4%, 3% og 3% blant kontrollene. 0Håranalyser foretatt av flere av USAs kjente massemordere har avslørt at flere av dem hadde forhøyede mengder av  tungmetaller i kroppen (Hall, 1989). I 1996 ble det påvist at et utvalg på 301 gutter ved offentlige skoler var mer tilbøyelige til antisosial atferd dersom de hadde mer bly i bensubstansen (Needleman, Riess, Tobin, Biesecker & Greenhouse, 1996). Senere undersøkelser av 216 kriminelle ungdommer og 201 elever fra videregående skoler i Pittsburgh viste at de kriminelle hadde signifikant mer bly i bensubstansen enn kontrollene (Needleman, McFarland, Ness, Tobin & Greenhouse, 2000). En undersøkelse av samtlige fylker i 48 stater i USA fant klare assosiasjoner mellom drapsraten og luftens innhold av bly (Stretesky & Lynch, 2001), og en britisk studie påviste en sammenheng mellom blynivået i blodet og atferds- og/eller utviklingsproblemer hos barn som ikke kunne forklares av forskjeller i alder, kjønn eller sosioøkonomisk status (Lewendon, Kinra, Nelder & Cronin, 2001). Resultatene gjengitt ovenfor styrkes av håranalyser av barn med mentale problemer, voldelig atferd og kontroller (Marlowe, Bliss & Schneider, 1994, Marlowe, Schneider & Bliss, 1991). Disse resultatene indikerer at det kan finnes biokjemiske forskjeller mellom normale, mentalt forstyrrede og voldstilbøyelige barn. Flere andre studier har påvist koblinger mellom tungmetallpåvirkning og voldsatferd. Her foreligger det etter vår oppfatning med stor sannsynlighet kausale koblinger, siden tungmetaller som nevnt kan senke nivåer av signalstoffer som har med impuls-kontroll å gjøre.

Samvirke av miljøfaktorer

Vi skal merke oss at om maten inneholder for lite inntak av essensielle næringsstoffer, kan man få et økt opptak i tarmen av bly, mangan og andre gift-stoffer fra drikkevann eller matvarer, med påfølgende opptak av slike stoffer i hjernen. For eksempel kan fluoridering av drikkevann med lettløselige fluorforbindelser bidra til økt voldsbruk. Dette skyldes bruken av to fluorforbindelser som har vist seg å øke opptaket av bly fra kilder i miljøet til organismen. Mer enn 90% av den vannfluorideringen som finner sted i USA, skjer med disse to fluorforbindelsene fordi de er langt billigere enn natriumfluorid. Det er vist at laboratoriedyr med et kosthold som inneholdt mye mangan, ikke absorberte det, mens manganopptaket økte signifikant når maten manglet kalsium (Murphy, Rosenberg, Smith & Rapoport, 1991). Hos mennesket kan slike effekter være koblet til sosial klasse. Folk lavt på den sosiale rangstigen har oftere et dårligere sammensatt kosthold enn de høyere oppe. Forskning tyder ikke uventet på at amerikanske minoritetsbarn med lavt kalsiuminntak har økt risiko for opptak av bly (Bruening, Kemp, Simone, Holding, Louria & Bogden, 1999). Siden kvinner fra lavere sosiale lag har en en tendens til lavere ammefrekvens eller å amme kortere enn de fra høyere sosiale lag, får barn i lavere sosiale lag i seg mer mangan. Barn som gis morsmelkerstatning, får i seg fem ganger mer mangan enn de som ammes (Masters, Grelotti, Hone, Gonzalez & Jones, 1997). Lavstatusbarn har større sannsynlighet for å innta giftstoffer fordi de oftere enn høystatusbarn lever i miljøer med stor industriforurensning, oftere får drikkevannet fra gamle vann-rør belagt med bly, og bor i hus som inneholder maling med blytilsetning. Eksponering for giftstoffer, dårlig kosthold og stoffmisbruk kan ha synergistiske effekter på hjer-nens funksjon og sosial atferd, jf. Bryce-Smith, 1986: Endret hjernekjemi kan forandre atferd, og endret atferd kan forandre hjernekjemi: interaksjonen går begge veier. Av dette følger derfor at atferd, kognisjon og sosiale interaksjoner og andre uttrykk for hjernefunksjon ikke bare eksponeres for det sosiale miljøet, men også for spesifikke aspekter ved det kjemiske miljøet (s. 122).

 Veien framover

Hovedtyngden av forskere med bakgrunn i "samfunnsvitenskapenes standardmodell" har lenge oversett biokjemiske forklaringsfaktorer på voldsbruk. Faktisk har det blant kriminologer på nesten hele 1900-tallet nærmest vært tabu å nevne bio-logiske argumenter som kobler biokjemi, genetikk og/eller nevrofysiologi til kriminell atferd. Lærebøker reflekterer tidsånden i de enkelte fagene, og kriminologiske lærebøkers manglende dekning av biologiske argumenter vitner om total dominans av psykososiale variable. Dette er imidlertid i ferd med å endre seg (Wright & Miller, 1998), og det finnes ett godt unntak blant lærebøker i kriminologi som vier plass til et bredt spekter av psykososiale og "biologiske" forklaringsvariable og teorier (Ellis & Walsh, 2000). Selv om den evolusjonspsykologiske modellen forkaster skillet mellom psykososialt og "biologisk", har evolusjonsforskerne til nå ikke vært nok oppmerksomme på hvordan en rekke evolusjonært sett nye miljøfaktorer kan påvirke hjernekjemien og utløse eller øke sannsynligheten for voldelig atferd. Dette er imidlertid i svak endring (Masters, Hone & Doshi, 1998). I årene som kommer vil det være en stor utfordring for forskere innenfor forskjellige tradisjoner å integrere nyere forskning til mer realistiske modeller for atferd enn de som finnes i dag. Forståelsen av hvordan de miljøfaktorene vi har presentert i denne artikkelen påvirker atferd, er på ingen måte god nok i dag. Noe av den presenterte forskningen er omstridt, og dette ansporer det sedvanlige ropet på mer forskning. Etter vår oppfatning vet vi likevel nok om en del av disse sammenhengene til å rope varsko her! Dette gjelder for eksempel betydningen av bly som årsaksfaktor for å forklare voldelig og antisosial atferd. At dette er brennaktuelle sosiale temaer, skulle være klart. I USA raste det i 1994 en opphetet debatt rundt boka The Bell Curve (Herrnstein & Murray, 1994), hvor spørsmålet var hvorvidt det var slik at afroamerikanere ("de svarte") var mer voldelige og hadde lavere intelligens på grunn av genetiske faktorer enn folk av europeisk herkomst ("de hvite"). Nå har forskere som ser på koblingen mellom eksponering for tungmetaller, ernæringsstatus og sosiale levekår, påpekt at slike sammenfall av faktorer blant annet ser ut til å skyldes blyforgiftning hos mennesker som lever under dårlige levekår (Masters, Grelotti, Hone, Gonzalez & Jones, 1997). Fattige afroamerikanere er ofte sterkt eksponert for forurensning og har generelt et næringsfattig kosthold. Slike momenter er selvfølgelig av betydning ved studier av nye miljøfaktorer, som kan bidra til at vår forståelse av vold og aggresjon hos mennesket blir vesentlig bedre enn om vi utelukkende baserer oss på samfunnsvitenskapenes standardmodell med ensidig fokus på psykososiale miljøfaktorer. Et fokus på nye miljøfaktorer vil også kunne bringe evolusjons-psykologiens forståelse av mennesket mange hakk framover. I tillegg vil slik forskning kunne avklare en del av de opphetede debattene av typen som raste rundt The Bell Curve. Med den interessen det er både blant folk flest og forskere for temaet vold, aggresjon og antisosial atferd, er det påfallende at slike perspektiver i liten grad reflekteres i massemediene og i mange forskeres analyser. Vi mener det nå er på høy tid å stikke fingeren i jorda og komme fram til bedre strategier for å løse voldsproblemene i vestlige industrisamfunn, både med strukturelle tiltak og med tiltak på individnivå. Har vi råd til å ignorere det bidraget nye miljøfaktorer ser ut til å spille i dagens samfunn?

Litteratur
Vi har i denne artikkelen fjernet en rekke referanser og stoff. De som ønsker å gå dypere inn i disse emnene henvises til tre av våre andre publikasjoner :
(Mysterud, 2003, Mysterud & Poleszynski, 2003, Poleszynski & Mysterud, 2003).

Bolton, R. (1984). The hypoglycemia-aggression hypothesis:Debate versus research. Current Anthropology, 25, 1-53.
Bolton, R., & Vadheim, C. (1973). The ecology of East African homicide. Behavior Science Notes, 8, 319-342.
Braly, J., & Torbet, L. (1992). Dr. Braly's food allergy and nutrition revolution: For permanent weight loss and a longer, healthier life. New Canaan, CT: Keats Publishing.
Bruening, K., Kemp, F. W., Simone, N., Holding, Y., Louria, D. B., & Bogden, J. D. (1999). Dietary calcium intakes of urban children at risk of lead poisoning. Environmental Health Perspectives, 107, 431-435.
Bryce-Smith, D. (1986). Environmental chemical influences on behaviour and mentation. Chemical Society Reviews, 15, 93-123.
Budd, M. L. (1981). Low blood sugar (hypoglycaemia). The 20th century epidemic? Wellingborough, Northamptonshire: Thorsons Publishers Limited.
Buss, D. M. (1995). Evolutionary psychology: A new paradigm for psychological science. Psychological Inquiry, 6, 1-30.
Buss, D. M., & Shackelford, T. K. (1997). Human aggression in evolutionary psychological perspective. Clinical Psychology Review, 17, 605-619.
Cromwell, P. F., Abadie, B. R., Stephens, J. T., & Kyler, M. (1989). Hair mineral analysis: Biochemical imbalances and violent criminal behavior. Psychological Reports, 64, 259-266.
Daly, M., & Wilson, M. (1988). Homicide. New York: Aldine de Gruyter.
Eaton, S. B., Shostak, M., & Konner, M. (1988). The Paleolithic prescription: A program of diet & exercise and a design for living. New York: Harper & Row.
Ellis, L., & Walsh, A. (2000). Criminology: A global approach. Boston: Allyn & Bacon.
Gesch, C. B., Hammond, S. M., Hampson, S. E., Aves, A., & Crowder, M. J. (2002). Influence of supplementary vitamins, minerals and essential fatty acids on the antisocial behaviour of young adult prisoners: Randomized, placebo-controlled trial. British Journal of Psychiatry, 181, 22-28.
Hall, R. W. (1989). A study of a mass murder: Evidence of underlying cadmium and lead poisoning and brain involved immunoreactivity. International Journal of Biosocial and Medical Research, 11, 144-152.
Helm, R. M., & Burks, A. W. (2000). Mechanisms of food allergy. Current Opinion in Immunology, 12, 647-653.
Herrnstein, R. J., & Murray, C. (1994). The bell curve: Intelligence and class structure in American life. New York: Free Press.
Hoffer, A. (1998). Vitamin B-3. Schizophrenia. Discovery,recovery, controversy. Kingston, Ontario, Canada: Quarry Press.
Hoffer, A., Osmond, H., Callbeck, M. J., & Kahan, I. (1957). Treatment of schizophrenia with nicotinic acid and nicotinamide. Journal of Clinical and Experimental Psychopathology, 18, 131-158.
Jacobsen, M. B., & Vatn, M. H. (1996). Syk av mat? Kunnskaper og hypoteser om matvareintoleranse. Nordisk Medicin, 111 (4), 109-112.
Lewendon, G., Kinra, S., Nelder, R., & Cronin, T. (2001). Should children with developmental and behavioural problems be routinely screened for lead? Archives of Disease in Childhood, 85, 286-288.
Marlowe, M., Bliss, L., & Schneider, H. G. (1994). Hair trace element content of violence prone male children. Journal of Advancement in Medicine, 7, 5-18.
Marlowe, M., Schneider, H. G., & Bliss, L. B. (1991). Hair mineral analysis in emotionally disturbed and violence prone children. International Journal of Biosocial and Medical Research, 13, 169-179.
Masters, R. D., Grelotti, D. J., Hone, B. T., Gonzalez, D., & Jones, D. (1997). Brain biochemistry and social status: The neurotoxicity hypothesis. I E. White (Ed.), Intelligence, political inequality, and public policy (ss. 141-183). Westport, CT & London: Praeger.
Masters, R. D., Hone, B., & Doshi, A. (1998). Environmental pollution, neurotoxicity, and criminal violence. I J. Rose (Ed.), Environmental toxicology: Current developments (ss. 13-48). Amsterdam: Gordon and Breach Science Publishers.
Masters, R. D., & McGuire, M. T. (Eds.). (1994). The neurotransmitter revolution: Serotonin, social behavior, and the law. Carbondale & Edwardsville: Soutern Illionois University Press.
Murphy, V. A., Rosenberg, J. M., Smith, Q. R., & Rapoport,S. I. (1991). Elevation of brain manganese in calcium- deficient rats. NeuroToxicology, 12, 255-264.
Mysterud, I. (2003). Mennesket og moderne evolusjonsteori. Oslo: Gyldendal Akademisk.
Mysterud, I., & Poleszynski, D. V. (2003). Expanding evolutionary psychology: Toward a better understanding of violence and aggression. Social Science Information,23, 5-50.
Needleman, H. L., McFarland, C., Ness, R., Tobin, M., & Greenhouse, J. (2000). Bone lead levels in adjudicated delinquents: a case-control study. Pediatric Research, 47, 155A-155A.
Needleman, H. L., Riess, J. A., Tobin, M. J., Biesecker, G. E., & Greenhouse, J. B. (1996). Bone lead levels and delinquent behavior. Journal of the American Medical Association, 275, 363-369.
Oski, F. A. (1983). Don't drink that milk! The frightening facts about the world's most overrated nutrient. Syra Syracuse, NY: Mollica Press.
Osmond, H., & Smythies, J. (1952). Schizophrenia: a new approach. Journal of Mental Science, 98, 309-315.
Pauling, L. (1968). Orthomolecular psychiatry. Science, 160, 265-271.
Pauling, L. (1974). On the orthomolecular environment of the mind: Orthomolecular theory. American Journal of Psychiatry, 131, 1251-1257.
Poleszynski, D. (1984). Food, social cosmology and mental health: The case of refined sugar (sucrose). The International Journal For Biosocial Research, 6, 175-213.
Poleszynski, Dag Viljen and Mysterud, Iver. Vold, evolusjon og hjernekjemi. Nordisk Tidsskrift for Biologisk Medisin . 2003 (i trykk).
Raleigh, M. J., & McGuire, M. T. (1994). Serotonin, aggression, and violence in vervet monkeys. I M. T. McGuire (Ed.), The neurotransmitter revolution: Serotonin, social behavior, and the law (ss. 129-145). Carbondale & Edwardsville: Southern Illinois University Press.
Reed, B., Knickelbine, S., & Knickelbine, M. (1983). Food, teens & behavior. Manitowoc, WI: Natural Press.
Schauss, A. (1981). Diet, crime and delinquency. Berkeley, CA: Parker House.
Schoenthaler, S. J. (1991). Improve your child's IQ and behavior. London: BBC Books.
Schoenthaler, S. J., Moody, J. M., & Pankow, L. D. (1991). Applied nutrition and behavior. Journal of Applied Nutrition, 43 , 31-39.
Stretesky, P. B., & Lynch, M. J. (2001). The relationship between lead exposure and homicide. Archives of Pediatric and Adolescent Medicine, 155, 579-582.
Tooby, J., & Cosmides, L. (1992). The psychological foundations of culture. I J. H. Barkow, L. Cosmides, & J. Tooby (Ed.), The adapted mind: Evolutionary psychology and the generation of culture (ss. 19-136). New York: Oxford University Press.
Walsh, E., Buchanan, A., & Fahy, T. (2002). Violence and schizophrenia: examining the evidence. British Journal of Psychiatry, 180, 490-495.
Wilson, D. S. (1994). Adaptive genetic variation and human evolutionary psychology. Ethology and Sociobiology, 15, 219-235.
Wright, R. A., & Miller, J. M. (1998). Taboo until today? The coverage of biological arguments in criminology textbooks, 1961 to 1970 and 1987 to 1996. Journal of Criminal Justice, 26, 1-19.